Om å rapportere nedenfra

Et av mine favorittsitater er fra den store irske gravejournalisten Claud Cockburn: «Ta ikke noe for god fisk før det er offisielt benektet.» Cockburn kan ha hatt den australske journalisten Wilfred Burchett i tankene da han sa dette. I løpet av sin ekstraordinære og ofte dramatiske karriere gjorde Burchett det som er blitt kalt «århundrets scoop»:

I Japan i 1945, mens hundrevis av korrespondenter som var «innrullerte» i de alliertes okkupasjonsstyrker ble geleidet til den teatralske overgivelsesseremonien, slet Burchett seg «løs fra lenken», som han skrev. Han bega seg ut på en farefull ferd til et sted som nå er innprentet i den menneskelige bevissthet: Hiroshima. Burchett var den første vestlige journalisten som dro inn i Hiroshima etter atombombeangrepet, og hans førstesidereportasje i London Daily Express hadde den profetiske overskriften «Jeg skriver dette som advarsel til verden».
Advarselen handlet om radioaktiv forurensning, noe okkupasjonsmyndighetene hadde benektet eksistensen av. Burchett ble umiddelbart beskyldt for å fare med løgn, og enkelte av hans journalistkolleger deltok i den kraftige propagandaen og angrepene som ble rettet mot ham. På egenhånd og med stort mot hadde han avslørt atomalderens påviselige grusomhet.
Det Burchett gjorde var å stille sterke maktinstanser til ansvar, noe som er journalistikkens fremste rolle og selve essensen i et virkelig demokrati. Er denne rollen nå gått tapt? Er store uavhengige journalister som Burchett, Martha Gellhorn, Seymour Hersh, Amira Hass, Paul Foot og Robert Fisk ikke lenger forbilder for det som har gjort mange av oss stolte av å være journalister? Korporatisme og konsumerisme ødelegger vekstmulighetene for fri og undersøkende journalistikk, samtidig som behovet for den aldri har vært større. Cockburns advarsel om at byråkratiet, staten, rutinemessig sprer løgner er ikke noe det undervises i ved journalistutdanningene. Om man gjorde det – bevismaterialet har aldri vært mer overveldende enn nå – ville kynismen som mange unge journalister tror de kan smykke seg med fordi de er journalister, ikke vært rettet mot leserne, seerne og lytterne, men mot falske autoriteter.
Mye av journalistikken faller inn under markedsføringens fremmarsj på alle fronter, og selve konseptet «media» blir identisk med kontroll av informasjon, som analytikeren David Miller har påpekt. Likevel, sterke og uetterrettelige maktinstanser frykter fortsatt journalister som kikker bak fasadene, skyver vegger til side og løfter på steiner. Ukvemsord fra de høye herrer er ofte deres hedersbevis. Da BBC nektet å vise James Camerons filmreportasje fra et krigsherjet Nord-Vietnam, fortalte Cameron meg dette: «De hvisket om at jeg var en løpegutt [for kommunismen, red. anm.], men det som virkelig irriterte dem var at jeg ikke var deres løpegutt.»
I våre dagers selskapsstyrte «multimedieverden», drevet av en håndfull selskaper på jakt etter profitt, er mange journalister blitt trukket inn i et propagandaapparat uten å ha klart for seg hva slags rolle de faktisk spiller. Og makthaverne belønner dem for deres samarbeidsvilje: berømmelse og vag anerkjennelse, som enkelte journalister higer etter, invitasjon til en regjeringskonferanse, eller kanskje en aldri så liten utmerkelse fra Hennes Majestet. De er talsmennenes distingverte talsmenn, briefernes debriefere, eller hva franskmennene kaller fonctionnaires: de sanne «innrullerte».
I sitt upubliserte forord til Kamerat Napoleon, beskrev George Orwell hvordan sensuren i frie samfunn var uendelig mye mer sofistikert og grundig enn i diktaturer, fordi «upopulære ideer kan forties og ubeleilige fakta holdes skjult, uten at det trengs noe offisielt forbud». Det er over et halvt århundre siden han skrev dette, og hovedbudskapet er fortsatt like aktuelt.

Dette handler overhodet ikke om noen «konspirasjon», som uansett er unødvendig. Journalister og kringkastere skiller seg ikke fra historikere og lærere når det gjelder å internalisere den etablerte maktens prioriteringer, trender og berettigelse. I likhet med andre grupper som spiller en viktig rolle for etablissementet, blir de lært opp, eller avlet frem, slik at de skal sette til side alvorlige motforestillinger. I den grad det oppmuntres til skepsis, rettes den ikke mot systemet, men mot administratorenes kompetanse, mot enkeltpersoner, eller folkemeningen – slik journalistene oppfatter den. Tony Blairs akkrediterte mainstreamkritikere peker på hans «alvorlige feiltakelser», men snakker fremdeles om hans «idealisme» og «anstendighet», uavhengig av de tusenvis av irakere som er døde på grunn av hans handlinger. Å minimalisere Blairs skyld er en æressak – bare «de» gjør seg skyldige i krigsforbrytelser, aldri «vi».
Den selskapsstyrte medieklubbens uskrevne regler er omtrent de samme overalt – fra Murdoch-avisene til BBC. De usynlige rammene for hva som er «nyheter» gjør at falske premisser kan fremstå som veletablert kunnskap, og offisiell villedning kan videreformidles og forsterkes. Et moralsk enveis-speil holdes opp foran hele samfunn og deres skjebne, som ofte omtales ut ifra deres nytteverdi for «oss» – betegnelsen som brukes for Vestens makt, med dens selvopptatthet, tilslørende språk, gode og dårlige terrorister, verdige og uverdige ofre. At statlig, systematisk terrorisme opp igjennom historien, spesielt den som er bedrevet av imperialistiske vestlige stater, langt overgår den sporadiske terrorismen fra Al-Qaida og andre sekter, er unevnelig. «Normalisering av det utenkelige» er Edward S. Hermans treffende beskrivelse av journalistenes rolle i arbeidsfordelingen ved store imperialistiske oppdrag som angrepene på Vietnam og Mellom-Amerika, og i spredningen av løgner frem mot invasjonen av Irak.
USA har konstitusjonelt sett verdens frieste medier, men undertrykking av selve ideen om universell menneskelighet er likevel blitt standard praksis. I likhet med vietnameserne og andre som har forsvart sitt hjemland, er irakerne ikke-mennesker: en skitten pøbelgjeng som fortjener å mishandles, tortureres og jages. I et fremtredende leserbrev i New York Daily News kunne man lese at «for hver amerikanske soldat som blir drept, må tjue irakere henrettes». Aviser som New York Times og Washington Post ville kanskje ikke ha trykket dette, men de spilte begge en sentral rolle i å fremme fiksjonen om Saddam Husseins våpenarsenal. I oppkjøringen til invasjonen trykket ingen av dem én eneste undersøkende artikkel som virkelig utfordret løgnene. Hadde de gjort det – sammen med de store radio- og tv-selskapene – og samtidig våget å avsløre Bushs løgner, kunne titusenvis av menneskeliv vært spart. Med visse hederlige unntak kan det samme sies om mesteparten av de britiske mediene.
«Når sannheten erstattes av stillhet, er stillheten en løgn,» skrev Sovjet-dissidenten Jevgenij Jevtusjenko. Det hersker en uvirkelig stillhet i dag, full av støyende «sound-bites» og «samplinger» fra de mektige som har fått muligheten til å avlede oss fra forbrytelsene sine. En usedvanlig irrelevant avstemning i det britiske parlamentet om revejakt, samt en hel del journalistisk indignasjon over «sikkerhetsovertredelser» fra revejakttilhengernes side, var rett og slett en kjærkommen avledning fra grusomhetene i Irak. Legg til Blairs diplomatiske konvertering til den globale oppvarmingens farer, som opptok britiske førstesider og nyhetssendinger uten den minste substans. Nok en gang fikk vi demonstrert journalistenes iver etter å videreformidle og repetere, heller enn å undersøke, som egentlig er jobben deres. (…)