Revolusjonens valkyrje

Med disse ordene avsluttet ideologen, feministen og diplomaten Aleksandra Kollontaj (1872–1952) sin selvbiografi i 1926. Kollontaj var fortsatt overbevist om at bare revolusjonen og det kommunistiske samfunn kunne realisere fullstendig likeverd mellom kjønnene. Som sosialminister i den første bolsjevikregjeringen gjennomførte hun vidtgående reformer for likestilling mellom kjønnene. Men fra å være revolusjonens fremste kvinne, ble hun deretter skjønnsomt satt til side. I 1922 ble hun mer eller mindre frivillig utnevnt som Sovjetunionens sendemann og senere ambassadør i Oslo.

Det var særlig Kollontajs radikale syn på seksualitet og samliv som skapte spenninger i hennes forhold til Lenin og Stalin. Kollontaj gikk til kamp mot den borgerlige kjærligheten, som hun fant undertrykkende for kvinnen. Seksualiteten måtte frigjøres, ikke bindes i borgerlige, tosomme kjærlighetsforhold. Først som frigjort energi mellom likeverdige, kunne seksualiteten være med å utvikle proletariatets kollektive solidaritet. Hun reagerer på urettferdigheten: I det borgerlige samfunnet var det akseptert at menn, men ikke kvinner, kunne ha mange elskere. Seksuell frigjøring for kvinnene måtte derfor inngå som en del av likestillingen, slik Kollontaj så det. I Arbeiderklassen og den nye moralen fra 1913 beskriver hun hvordan kvinnene må bli økonomisk frie og fri fra slaveriet i den borgelige familiens dobbeltmoral. (…)