Saddams medskyldige går fri

På en kafé i Bagdads gamle sentrum blir vi møtt med alvorlige ansiktsuttrykk når vi spør gjestene om den kommende rettssaken mot Saddam Hussein. Spørsmålet vekker minner om diktatorens forbrytelser som gjør en slik rettergang nødvendig. Men etter noen setninger om dette begynner alle å smile, og vender blikket vekk – som om rettssaken ikke vil ha noen reell betydning. Alle er overbevist om at USA har fullstendig kontroll over domstolen den gamle diktatoren skal møte for, og at ingen utlendinger vil bli anklaget – uansett hvilke forbrytelser de har begått i Irak. En av kafégjestene, en lærer, sier: «Hvis denne rettssaken virkelig finner sted, og det tviler jeg på, vil den aldri ta opp spørsmålet om Saddams forbindelser i andre land». En ingeniør legger til: «Det ville bety altfor mange avsløringer som ikke er i Vestens interesse.»

USAs utenriksdepartement har spilt en nøkkelrolle i etableringen av denne domstolen, og den amerikanske jusseksperten Cherif Bassiouni, som selv en rekke ganger er blitt rådspurt av det samme departementet, forklarer hva dette innebærer: «Man har gjort alt for å sikre at dommerne ikke er uavhengige, men tvert imot under streng kontroll. Med kontroll mener jeg at de som organiserer domstolen skal sørge for at USA og de andre vestlige maktene ikke blir stilt til ansvar. Selve statuttene for domstolen slår fast at USA og andre land skal holdes utenfor anklagepunktene. Det betyr at denne rettssaken vil bli både ufullstendig og urettferdig. En seierherrenes hevn.» (…)