Fallujah som fiendebilde

Fallujah er en by som alltid har følt seg urettferdig behandlet. Og det med rette. I april 2003, like etter at Bagdad hadde falt, tok et spontant organisert råd av religiøse ledere og stammeledere midlertidig over styringen av Fallujah etter at regimets institusjoner falt fra hverandre. De sendte av gårde en utsending for å forhandle med koalisjonen om byens overgivelse. I Fallujah som andre steder nord i landet, var styrkene som ble antatt å være lojale mot Saddam Hussein, forduftet. Innbyggerne rettet bitre anklager mot tyrannen for urett og utrenskninger som alle familier i byen var blitt rammet av, og ventet – pragmatiske – på å se hva amerikanerne kunne gjøre.

Det fikk de snart se. Amerikanernes uforståelige elskverdighet overfor plyndrere gjorde sitt til å bekrefte den svært utbredte oppfatningen om at USA hadde invadert landet for å ribbe og ødelegge det. De amerikanske styrkene som var utstasjonert i dette området hadde også umiddelbart oppført seg på en mye mer aggressiv måte enn styrkene i de sjiamuslimske områdene i sør. For dem kunne Fallujah ikke være annet enn fiendens by. Noe den også ble, litt etter litt.
Likevel var denne antatte bastionen for Saddam Hussein-nostalgikere og utenlandske terrorister i utgangspunktet ikke stort mer enn en liten, relativt privilegert by under det gamle regimet – sammenlignet med en by som Hilla, som var fullstendig støtt ut i mørket. Fallujah var fremfor alt en dypt konservativ by. Det var for øvrig disse religiøse tilbøyelighetene som gjorde at Fallujah ble utsatt for Baath-regimets aller første undertrykkelsesaksjoner på 1970-tallet, da den lokale fløyen av Det muslimske brorskap ble knust.
Byens stammekultur ga den derimot et privilegium, om enn tvetydig: Visse lederes samarbeid med regimet hadde en smertelig bakside, nemlig gjentatte utrenskninger og påtvunget underordning overfor makthaverne. For å avkrefte de vanlige fordommene en gang for alle, la oss ikke glemme at en av stammene som var kjent for å være aller mest fiendtlig overfor Saddam Husseins regime – og som like lite avfinner seg med okkupasjonsmakten – er Albu Nemer-gruppen som holder til i nærheten av Fallujah.
De stridende selv, inkludert de som har tjenestegjort i Iraks republikanske garde eller i etterretningsvesenet, er grundig lei av systematisk å bli beskrevet som tyrannens trofaste støttespillere. (…)