Manifest for historien

Det har foregått to parallelle utviklinger i marxistisk historiografi. Disse kan betraktes som refleksjoner av de to delene av den berømte Feuerbach-tesen – «Filosofene har til nå bare fortolket verden, poenget er å forandre den». De fleste intellektuelle som ble marxister fra 1880-tallet og framover, inkludert marxistiske historikere, ble marxister fordi de ville forandre verden. Dette ville de gjøre gjennom å assosiere seg med arbeiderbevegelsen og den sosialistiske bevegelsen, som ble politiske massebevegelser samtidig som de var under sterk innflytelse fra marxismen. Samarbeidet med arbeiderbevegelsen ledet historikere som ville forandre verden naturlig til særskilte studieområder – særlig historie om vanlige folk og arbeidere – som i utgangspunktet ikke i særlig grad var assosiert med marxistiske fortolkninger, selv om de var naturlig attraktive for folk på venstresiden. Disse intellektuelle sluttet å være marxister samtidig med at de sluttet å være sosiale revolusjonære, fra 1890-tallet og framover.

Engasjementet blusset opp igjen i forbindelse med oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. Vi bør ha i mente at marxismen formelt ikke ble fjernet fra de sosialdemokratiske partienes programmer på kontinentet før på 1950-tallet eller seinere. Oktoberrevolusjonen skapte i tillegg det som kanskje kan kalles en obligatorisk marxistisk historiografi i Sovjetunionen og andre stater under kommunistisk styre. Den antifascistiske æraen forsterket dette. Fra 1950-tallet og framover ble motivasjonen for å være marxist svekket i de utviklede landene – dog ikke i den tredje verden – selv om den enorme utvidelsen av universitetsutdanning og påfølgende studenturoligheter skapte en ny stor akademisk kontingent av folk som ville forandre verden på 1960-tallet. En stor andel av disse var radikale, men det var ikke lenger tydelig i hvor stor grad disse var marxister, om de i det hele tatt var det.
Denne perioden nådde antakelig sitt høydepunkt på 1970-tallet. Ikke lenge etter startet en massiv reaksjon mot marxismen – primært av politiske grunner. Denne reaksjonen pågår fortsatt. Hovedeffekten har vært å ødelegge troen på at en vellykket måte å organisere menneskelige samfunn på kan forutsies og assisteres av historisk analyse, selv om liberalerne fortsatt mener dette. Historien har blitt skilt fra teleologien.¹
Gitt de usikre framtidsutsiktene for sosialdemokratiske og revolusjonære bevegelser tror jeg det er usannsynlig at det vil skje et politisk motivert skifte i retning av marxismen igjen, men her må vi unngå overdreven vestlig sentrisme. Skulle jeg dømme på bakgrunn av etterspørselen etter mine egne historiebøker, noterer jeg at den har økt i Sør-Korea og Taiwan fra 1980-tallet, i Tyrkia på 1990-tallet og at det er ting som tyder på at den øker i den arabisktalende delen av verden i dag.

Hva så med «å fortolke verden»? Her er historien litt annerledes, men samtidig parallell. Den handler om framveksten av det vi kan kalle en reaksjon mot Ranke² innen historiefaget. Marxismen var et viktig element i dette, selv om den ikke alltid ble anerkjent som det. I essens var det en tosidig bevegelse. På den ene siden utfordret den den positivistiske antakelsen at virkelighetens objektive struktur var selvforklarende: Alt som var nødvendig var å bruke vitenskapelig metode på den, forklare hvorfor ting skjedde som de gjorde og oppdage «wie es eigentlich gewesen» (hvordan det egentlig var). For alle historikere forble, og forblir, historiografien forankret i en objektiv virkelighet, nemlig det som har skjedd i fortiden. Men den tar utgangspunkt i problemstillinger framfor i fakta, og undersøker hvordan og hvorfor slike problemer, paradigmer og forestillinger formuleres i ulike sosiale/kulturelle miljøer og historiske tradisjoner.
På den andre siden var dette en bevegelse for å bringe historiefaget nærmere samfunnsvitenskapene, og gjøre den til del av en generaliserende disiplin som ville være i stand til å forklare forandringene i menneskelige samfunn gjennom historien. Historien skulle være hva Lawrence Stone³ kalte «å stille de store spørsmålene om Hvorfor». Initiativet til denne «vendingen mot det sosiale» kom ikke fra historiografien, men fra samfunnsvitenskapene. Noen av disse var selv i støpeskjeen som vitenskapelige disipliner og ble betraktet som evolusjonære, det vil si historiske, disipliner.
I den grad Marx kan anses som kunnskapssosiologiens far, er det sikkert at marxismen bidro til den første av disse bevegelsene, men den har ofte feilaktig blitt anklaget for en påstått blind objektivisme. På den andre siden var de mest kjente aspektene ved marxistiske ideer – vektleggingen av økonomiske og sosiale faktorer – ikke spesifikt marxistisk, selv om den i stor grad var båret fram av marxistisk analyse. Dette fokuset var del av en større historiografisk bevegelse som hadde røtter tilbake til 1890-tallet og nådde sitt høydepunkt på 1950- og 60-tallet – et lykketreff for min generasjon historikere som tok utgangspunkt i denne bevegelsen for å transformere historiefaget.
De sosioøkonomiske strømningene var altså bredere enn marxismen. Noen ganger kom initiativet til tidsskrifter og institusjoner for økonomisk/sosial historie fra marxistiske sosialdemokrater (for eksempel tidsskriftet Vierteljahrschrift i 1893). Dette var ikke tilfelle i Storbritannia, Frankrike og USA. Til og med i Tyskland var tradisjonen for økonomi med sterke historiske tendenser langt fra marxistisk. Bare i 1800-tallets tredje verden – Russland og Balkan – var økonomisk historie, som all «samfunnsvitenskap», primært revolusjonært orientert, i sosial forstand – og derfor var den ofte inspirert av Marx, som i den tredje verden på 1900-tallet. Uansett var de marxistiske historikerne ikke så interessert i «basis» som de var i forholdet mellom basis og overbygning.
Antallet uttalt marxistiske historikere var relativt lavt på ethvert tidspunkt. Den viktigste innflytelsen Marx hadde på historiefaget var gjennom historikerne og samfunnsviterne som tok opp spørsmålene Marx stilte, uavhengig av hvorvidt de ga gode svar på dem eller ikke. Den marxistiske historiografien har beveget seg et godt stykke framover fra hvor den sto i Kautskys og Plekhanovs dager på begynnelsen av 1900-tallet.⁴ Dette er i stor grad på grunn av innspillene den har fått fra andre disipliner (særlig sosialantropologien) og fra Marx-influerte og Marx-supplerende tenkere som Max Weber.⁵ (…)