Med kamera som våpen

Politisk dokumentarfilm har de siste årene utviklet et slagkraftig motspråk til nasjonale og globale maktkonstellasjoner. I John Pilgers Verdens nye herskere og Naomi Kleins The Take tematiseres den globaliserte økonomiens konsekvenser for den fattige delen av verden. Den kanadiske dokumentaren The Corporation retter et kritisk blikk på multinasjonale selskaper. Filmen Supersize me forteller om hurtigmatkjedenes helseskadelige effekter. Og svenske Surplus tar i et suggestivt formspråk for seg forbrukersamfunnets destruktive og absurde natur.

Med sine subjektive vinklinger og dynamiske, effektive billedmontasjer, ser det ut til at mange av dagens dokumentarister reflekterer den svenske filmskaperen Stefan Jarls påstand om at jo mer en film manipulerer, jo bedre er det. Dokumentarens formål er å få tilskueren til å se verden fra et bestemt ståsted, nemlig filmskaperens, ifølge Jarl. Michael Moore (mannen bak Fahrenheit 9/11) er med andre ord verken den første eller eneste som går løs på makthierarkiene med seg selv som innsats.

Hva så med den norske dokumentarfilmen? Hvordan plasserer den seg i dette landskapet? Jon Iversen, leder for Filmklubbforbundet, er nådeløs:
– Vi lager dokumentarfilm om hvordan vi er på håret. Eller om forholdet til familien vår. Dagens dokumentar dreier seg mest om oss selv og våre egne greier.
Mens 70-tallets agitatoriske filmer, som Kampen om Mardøla, Hvem eier Tyssedal, Bravo, Bravo og Tvers igjennom lov, tok for seg vassdragsutbygging, nasjonalt eierskap, olje og arbeidsrett, har vi i dag forflyttet oss til et mikrokosmos:
– De store problematikkene er erstattet av det individualpolitiske eller seksualpolitiske, typiske eksempler er Kroppen min av Margreth Olin og Alt om min far av Espen Benestad. Fortellerposisjonen er ofte subjektiv og selvbiografisk. I den grad det finnes et politisk budskap, formuleres det gjennom enkeltskjebner, sier Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim.
Han mener den revitaliseringen av norsk dokumentarfilm som har funnet sted i de siste 8-10 årene først og fremst er et resultat av kulturpolitiske føringer:
– Som følge av Kulturdepartementets krav om mer rasjonell bruk av statsmidler, gikk offentlige støtteinstanser inn for enklere, billigere filmer med større virkelighetstilnærming. Samtidig rettet de seg i større grad mot TV-kanalene, for å få dem til å bidra økonomisk. Slik kunne de støtte flere filmer, til en lavere kostnad. (…)