Om en mangel ved vår samfunnsorden

I betraktning av at min avdøde far bare hadde sin egen erfaring og naturlige begavelse å hjelpe seg med, var han utstyrt med en svært klar dømmekraft. Han fortalte meg en gang at han hadde ønsket å ta initiativet til å opprette et bestemt sted i hver by hvor folk som trengte hjelp, kunne henvende seg til en funksjonær som var ansatt for dette formål, og få innskrevet sitt ærend. For eksempel: «Jeg ønsker å selge perler», eller «Jeg ønsker å kjøpe perler».

Det kunne være én som ville ha reisefølge til Paris eller som lette etter en tjener med visse kvalifikasjoner. Én søkte kanskje en arbeidsgiver, en annen arbeidskraft, den ene søkte ditt, den andre datt, hver og en etter sitt behov. Man skulle tro at et slikt middel til gjensidig underretning ville være til stor gagn for samkvemmet mellom mennesker, for til stadighet finnes det folk i samme situasjon, men fordi de ikke vet om hverandre, havner de i den ytterste nød. (…)