Canada – en politistat? – Le Monde diplomatique

Tidlig om morgenen den 21. januar i fjor fikk Juliet O’Neill, journalist i avisen Ottawa Citizen, besøk av Canadas nasjonale politistyrker (RCMP). Fem timer senere forlot agentene hennes hjem med en kasse full av dokumenter. Reporterens kontor ble også ransaket. Bakgrunnen for aksjonen var en artikkel som sto på trykk i Ottawa Citizen 8. november 2003 der O’Neill hadde nevnt en RCMP-rapport som knyttet den syriskfødte kanadieren Maher Arar til al-Qaida. Et par måneder senere endevendte altså RCMP journalistens hjem for å finne ut hvor hun hadde disse opplysningene fra. De kopierte harddisken til PC-en hennes og tok med seg dokumentmapper, notatblokker og adressebøker.

Ifølge ansvarlig redaktør for Ottawa Citizen, ble disse husundersøkelsene utført i overensstemmelse med den føderale loven om informasjonsbeskyttelse, som forbyr uautorisert besittelse av konfidensielle regjeringsdokumenter. Denne loven – som i stor grad er basert på en tidligere lov av 1970 om statshemmeligheter – ble vedtatt etter 11. september 2001. Visepresident i CanWest Global og eier av Ottawa Citizen, Gordon Fisher, som ikke akkurat er en venstreradikaler, har kalt beslagene «verdig det forhenværende Sovjetunionen, ikke et demokrati».
I begynnelsen av 2004 hadde Anne McLellan, kanadisk minister for offentlig sikkerhet, avslørt at RCMP forsøkte å identifisere kilder innen politiet og regjeringen som skulle ha lekket konfidensiell informasjon om Arar-saken til utvalgte medier. I denne saken kan ikke regjeringen engang vise til støtte i befolkningen: En fersk meningsmåling viser at et flertall av kanadierne er imot at politiet ransaker journalisters leiligheter for konfidensielle dokumenter som er kommet dem i hende etter lekkasjer.¹

Som i alle demokratier finnes det også i Canada en skjør balansegang mellom individets og samfunnets rettigheter. De problemene som i dag setter kanadiernes frihet på spill, har lange røtter. Canadas etterretningstjeneste har en fortid med omfattende kartlegging av urbefolkning, fagforeninger, pasifistgrupper, innvandrere, diplomater og utenlandske gjester.²
I flere tiår har den føderale regjeringen brukt store ressurser i kampen mot separatistene i delstaten Quebec. Krisen som oppsto i oktober 1970 var utgangspunktet for en rekke aksjoner som var direkte brudd på kanadisk lov og et angrep på befolkningens frihet og rettigheter.
Tidlig om morgenen den 5. oktober 1970 ble den britiske diplomaten James Cross bortført av Quebecs frigjøringsfront (FLQ). Gisseltakernes krav var at 20 «politiske» fanger skulle settes fri og fraktes til Cuba eller Algerie. FLQ ville også ha løsepenger på 500 000 dollar og krevde at frigjøringsfrontens manifest skulle offentliggjøres. Da de kanadiske myndighetene nektet å gi etter for disse kravene, svarte FLQ med å kidnappe Pierre Laporte, Canadas fransk-kanadiske arbeidsminister.
Den 12. oktober kom 500 soldater til hovedstaden Ottawa for å sørge for ministrenes og diplomatenes sikkerhet, og tre dager senere inntok hæren Montréal og Quebec. Den 16. oktober erklærte den føderale regjeringen «Loven om krigstiltak» («War Measures Act») og vedtok en forordning som gjorde det mulig for ordensstyrkene å arrestere uten rettslig kjennelse enhver person som kunne mistenkes for å være medlem av FLQ. Ifølge denne forordningen kan eventuelle mistenkte holdes i arrest i 21 dager før de må møte for retten. Likevel ble liket av Laporte funnet i bagasjerommet på en bil den 17. oktober.³
I dagene som fulgte erklæringen av «krigstiltak», utførte Quebecs politistyrker 4600 husransakelser, arresterte flere hundre personer og tok ut tiltale mot 36 av dem. På grunn av mangel på bevis, ble samtlige saker henlagt ti måneder senere. 20 år senere avslørte frigitte dokumenter at den føderale regjeringen var fullt klar over at «loven om krigstiltak» ville føre til arrestasjoner av flere hundre uskyldige, og at den ikke hadde noe håp om å finne de to gislene FLQ hadde tatt.⁴ (…)