De nye intellektuelle

Dagbladet gjennomførte i forrige måned en kåring av Norges «ti viktigste intellektuelle». Vinnerkriteriet i avisens lille «missekonkurranse» var kandidatenes interesse for vår tids «mest brennbare spørsmål» og hvordan de tok samfunnsansvar på «overraskende, nye og udogmatiske måter».

Mest interessant var tiendeplassen til Tor Erling Staff – forsvarsadvokaten som forsvarer alle, slik han også i de verste forbryterne ser et menneske med krav på respekt. Han har gjennom en lang livserfaring viet sitt engasjement til samfunnets tapere. Som intellektuell er Staff en spørrende person, som modig utfordrer politisk korrekte holdninger om eksempelvis pedofili, ofre og politi.
Blant rundt 30 artikler trykt i forbindelse med kåringen i Dagbladet, etterlyste forskerne Henrik Thune og Sverre A. Christensen i en kommentar de intellektuelles kritikk av terrorkrigens innvirkning på samfunnet og den aksjonær- og profittstyrte utviklingen internasjonalt. Og i likhet med hva vi her i avisen mange ganger har påpekt, poengterte de svakheten ved venstresidens intellektuelle, som fremfor analyse og intellektuell beredskap, ofte henfaller til «overflatiske negasjoner» og «politiske markører». Som Thune og Christensen påpeker, er det mer enn noen gang behov for grunnleggende refleksjon omkring nasjonal identitet, våre statsgrensers moralske status, og Norges mulige styringsredskaper i forhold til internasjonal globalisering.
Og man kunne tilføye refleksjon over kontrollsamfunnets fremvekst av statsapparat, byråkrati, overvåkning og sikkerhet, godt hjulpet av fryktdrivende medier. Samt nye utfordringer grunnet oppløste familier, innvandring, tap av religiøse holdepunkter og visjonsløse politikere.

En annen kåring ble gjennomført i Frankrike i fjor, der de undersøkte hvilke profilerte personer franskmenn satt mest pris på. Blant kåringens ti første kom to idrettsutøvere, to sangere og to filmskuespillere (se side 18). Ingen politikere, forfattere, forskere eller intellektuelle nådde opp.
Så hva er det som får noen mennesker til å velge noe så slitsomt som å være intellektuell? Eller å bruke sin tid på noe så abstrakt som det allmenne, eller å bry seg om alle? Bunner det i nestekjærlighet, eller en genuin holdning overfor noe allment, fellesmenneskelig? Eller en opprørsk ånd, der ingen utfordringer er for små?
Filosofen Hannah Arendt – selve innbegrepet på en intellektuell – beskriver menneskets streben etter å strekke seg utover seg selv. Både for arbeideren, entreprenøren og den intellektuelle som en søken etter udødelighet:¹ Arbeideren (animal laborans) og hans familie ved sin reproduksjon og produksjon, barnefødsler, jordbruk og lønnsarbeid. De sørger for seg og sitt slik generasjoner så kan følge hverandre – en evig prosess der arbeideren både konsumerer og selv blir konsumert. Entreprenøren (Homo faber) strever mot selv å bli udødelig – han vil huskes for sitt verk, i likhet med en kunstner, forfatter, oppfinner eller politiker. Homo faber strekker seg således utover naturens åk, og utvikler teknikk, kultur, våpen og verdier. Som Faust. Men når denne fabrikasjonen blir en eksplosjon av varer og kulturprodukter i en verdensomfattende kommersialiseringsprosess, fanges entreprenøren som arbeideren av konsumets sirkel. Den intellektuelle er derimot den som tenker allment – et politisk menneske. Dette er praktisk filosofi, kommunikative handlinger, en tenkning utover eiendom og egeninteresse. Det er offentlighetens sokratiske og uegennyttige stemmer. Udødeligheten disse intellektuelle streber mot, er selve menneskehetens overlevelse og utvikling – der fordringen om likhet, frihet og demokrati for alle er viktigere enn egen berømmelse eller familiens ve og vel.
Men det å ville strekke seg utover seg selv har samtidig sin skjørhet, for ikke å si skjønnhet. Fordringen er gjerne for krevende, og samfunnet motarbeider gjerne ungdommelig idealistisk overmot. Egen skrøpelighet og hard motgang skaper derfor lett sarkastiske pessimister av opprinnelig idealister. (…)