Ordet, forkledd som kjøtt

Skal man bli flyktig sint fordi så mange ser ut til å behøve en Gud, eller skal man flykte fra dem med det samme fordi de da blir farlige?

Hvilken menneskeoppdragelse skal vi dra lærdom av for å hindre mer martyrblod fra å strømme ut i sanden? Hvorfor tror alle selvmordsbombere at de selv er det mest kostbare de kan gi for å glede sin Gud, og hvilke «utsikter til evig belønning» skal hjelpe dem? Hvilke forkynte straffer skal man beskytte seg mot? Hvorfor trenger man de annonserte straffene og belønningene i det hele tatt, for like etterpå å vende tilbake til paradis fordi man skyr anstrengelsen det er å vende tilbake til jorda? Paradis, et mirakel man ikke trenger å bidra til, det står der allerede som et ferdig dekket bord. Man er selvfølgelig blitt fortalt at man bare kan komme tilbake til jorda hvis man har glemt at man allerede har vært der en gang før. Hva fører altså dette til? Jo, man blir heller værende hos jomfruene i paradis, som kanskje viser seg å ikke være annet enn hvite druer!
Jeg lar ikke blod, jeg lar selvfølgelig heller ord strømme ut av meg. Men hvem trenger dem, samme hvor mye de anstrenger seg for å være tidsriktige? Hvem trenger dem i det hele tatt? Jeg har høvlet og filt rundt på meg selv for at ordene skal bli bedre og få lov til å bli her, og alt dette bare for å bli glemt, også av meg. Og jeg kan ikke reise inn i evigheten for å innbille meg selv at alt som jeg for tiden (i nuet) «må glemme», ikke vil være «glemt for alltid», som Gotthold Ephraim Lessing skriver til menneskene i avstamningens bok. Hva nytter det når en hel hær kommer imot meg, løper i en annen retning enn jeg og kan kjøre meg ned så lett som ingenting? Hvor skal jeg blåse ordene mine hen – dit hvor andre vil avblåse livet sitt for et mål de drives mot av et sannhetsinstinkt og ikke av en tomhet de har inni seg? En mangel på instinkt og isteden en overflod av en slags ære, eller hva man vil kalle det som gjør at de vil kaste bort livet sitt?[ (…)