«Pop vil bli redningen,» skriver Moritz Baßler i boken Der deutsche Pop-Roman (Den tyske pop-roman). Populærkulturens karakteristiske fryd over «selv-ironi» gjør dens utøvere og tilhengere immune mot disse «fundamentale, ironi-avstøtende etiske overbevisningene» som i Baßlers øyne motiverte «terroristene i New York og Washington». Han hevder her intet mindre enn at en populærkulturell tenkemåte («pop-holdningen») kunne ha forhindret de forferdelige attentatene 11. september 2001. Populærkulturen blir dermed plassert i en politisk kontekst på en måte som samsvarer nøyaktig med hvordan populærkulturens protagonister har beskrevet sitt virke siden 60-tallet: omveltning, dissens, ironiske referanser.
I hvert fall til langt ut på 90-tallet betraktet populærkulturens forfattere og kunstnere seg som opprørere eller dissidenter, og det litteratur- og kunstkritiske bekreftet i stor grad deres selvoppfatning. Michel Foucault påpekte allerede i 1969 at Andy Warhols popkunst bidro til å undergrave en orden betraktet som undertrykkende og gjennomsyret av maktforhold: «En dag vil komme da det er selve bildet med det navnet som det bærer, som vil miste sin identitet av den ensartethet som overføres i det uendelige gjennom seriens hele lengde. Campbell, Campbell, Campbell, Campbell.» (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
