Vrengte visjoner

Wilhelm Sasnals tidlige malerier, det vil si fra før 2000, fremstiller ofte individuelle objekter: en matvare, et redskap, et plateomslag. Den ytre verden skaffer materiale til et bilderegister: Noen ganger har ting en prislapp, og maleriene ligner brosjyrer som reklamerer for salg på supermarkedet. På samme måte blir hendelser markert med datoer: en russisk u-båtkatastrofe, et politisk toppmøte, et tilfeldig møte med en venn.

Nummerering skaper en viss grad av orden i verden, på samme tid som den skaper uorden.
Verden slik den fremstår i disse maleriene tilhører en oppmerksom og fraværende observatør av den følbare virkeligheten, en gang iblant med tråder av ironi, understatement, falskhet og galskap løpende gjennom seg. Det er en verden som er omhyggelig katalogisert og registrert i syntetiske former, skissert og navngitt – idiosynkratisk, men samtidig gjennom et dagligdags vokabular: sitater fra media, sangtekster, utdrag fra virkeligheten.

De nyere bildene til Sasnal er litt annerledes. Åpenbare representasjoner, posteraktige i sin kraftfullhet, er erstattet av gåtefulle klatter av tykk maling eller utgnidde flekker, uklarheter og hvite felter som stenger for utsikten.
Det spesifikke er mindre viktig i disse arbeidene, fargene er mørkere. Overflater som tidligere var røffe og utvetydige har nå fått et fettete skinn, spor av tykke penselstrøk eller tøystykker er tydelige i lagene av maling. Disse maleriene, med sin intensitet og narsissistiske selvstendighet, virker mye mindre tilbakeholdne – samtidig som målet med denne frigjøringen av maleriske gester fremstår som en fullstendig diskreditering av de uttrykksformene som finnes innen maleriet.
Noen bilder forestiller «hengende, sammenkrøllet lerret», eller slapt lerret som er slurvete stiftet fast til rammen. Andre er dekket av teatralske rifter, mens andre igjen fortsatt er monokromer (ensfargete lerreter) eller ganske klossete kopier av monokrome lerreter i svart eller grått.
Dette oppnås gjennom en rekke fremgangsmåter som går ut på å «ødelegge» det som i utgangspunktet antakelig var «helt greie» malerier: portretter der ansiktene er blitt visket ut og erstattet med hvite rektangler; monokrome malerier med fingeravtrykk på lerretet – som om en blind person hadde følt seg frem langs en vegg; malerier som er blitt flenget opp, utslitt, gjennomhullet eller på annen måte skadet; malerier som fremstiller ting som råtner, søl, organisk materiale som stinker, eller Martin Luthers kopparrete ansikt. En sykdom har brutt ut og gnager seg inn i den malte verden.
I de tre årene som er gått siden Sasnals malerier fikk et internasjonalt publikum, har de gjennomgått en voldsom forvandling. De nyere bildene er mer barokke enn sine forgjengere i den forstand at de er blitt infisert av ormer, gjennomsyret av fordervelse. Lavere livsformer som sopp, mugg og alger dukker overraskende ofte opp i disse verkene. (…)