Bedriftsøkonomisk skolepolitikk

I september 2003 oppnevnte den franske utdanningsministeren en «nasjonal skolekommisjon» under ledelse av Claude Thélot. Hensikten med å opprette en slik kommisjon, som i navnet skulle legge grunnlaget for en nasjonal debatt, var helt opplagt å dempe uroen i det franske skolesystemet som hadde blusset opp året før. Pensjonsspørsmålet hadde, som i andre sektorer av arbeidslivet, skapt oppslutning blant lærerne, men det var ikke utløsende årsak og heller ikke eneste drivkraft bak engasjementet.

Lærernes protester var særlig rettet mot nye former for desentralisering, som med god grunn ble tolket som et varsel om en dypere omforming av det franske skolesystemet – en omforming styrt av hensynet til utdanningens rent økonomiske betydning.¹ Det er i EU-dokumenter, og særlig i de som skisserer «Lisboa-prosessen» man finner klarest uttrykt de nye visjonene for skolen. I Frankrike vil disse visjonene i løpet av den nærmeste tiden konkretiseres når en ny lov om utdanning blir vedtatt i parlamentet i nærmeste fremtid.
Det er ingen tvil om at det er behov for reformer i det franske skolesystemet. I løpet av de siste ti årene har ulikhetene i skolen økt, og det blir stadig klarere sammenheng mellom elevenes sosiale og økonomiske bakgrunn og deres skoleprestasjoner. Mens de ressurssvake kjemper for å unngå gettoens stigma, ser vi en tendens til gettoisering i den bedrestilte del av befolkningen gjennom ulike strategier som valg av bosted og skole ut fra tanken om at like barn leker best.²

Det er ikke nødvendigvis den gradvise etableringen av en felles europeisk utdanningspolitikk som er problemet – spørsmålet er hvilken type utdannelse som fremmes gjennom Lisboa-prosessen.³ Dette spørsmålet kan man finne ulike svar på i innstillingen fra den franske skolekommisjonen og i utdanningsminister François Fillons forslag til ny lov om utdanning. Ministeren er blitt tvunget til å gå tilbake på enkelte viktige punkter på grunn av press fra lærere og elever, men hovedinnholdet består.
Skolekommisjonen går i praksis bort fra flere av målsetningene i utdanningsloven som ble vedtatt i 1989. Spesielt målet om å føre 80 prosent av en årsklasse frem til eksamen fra videregående skole (baccalaureat) synes å være satt til side, selv om dette benektes fra offentlig hold. En grunn til at dette målet er under press kan vi finne i den rådende oppfatning i Europa angående fremtidens jobber: En stor del av sysselsettingen vil skapes innen servicenæringer hvor det kreves lite formell utdannelse. Dette rettferdiggjør både avbrutt skolegang – utdannelse kan videreføres av livslang læring – og en svært mager definisjon av kultur – redusert til et lite kjernestoff – som man vil tilby ungdom som skal jobbe i fremtidens servicenæring.
Regjeringens ambisjoner går imidlertid mye lengre enn dette. Det dreier seg om å gjennomføre noe man ikke har klart hittil, nettopp på grunn av motstanden fra undervisningmiljøene: nemlig å gi avkall på selve grunnverdiene i det franske skolesystemet som har ligget fast siden skoleplanen fra etterkrigstiden – lik rett til utdanning og eksamen til alle. Målet er å underlegge skolen en liberalistisk markedsøkonomi preget av konkurranse og svekkede rettigheter for arbeidstakerne.
Denne «ambisjonen» er ikke ny og ei heller særegen for Frankrike. Vi er faktisk gått inn i en tid hvor utdanningspolitikk ikke lenger bestemmes fullt og helt av nasjonale myndigheter. Utdanningspolitikken tar i dag utgangspunkt i internasjonale standarder, i første rekke definert av OECD og i EU blir den satt ut livet gjennom et tett samarbeid mellom medlemslandene. Hovedmålene for utdanningspolitikken, som legger premissene for skolereformene, blir dermed ikke gjenstand for demokratisk behandling i de enkelte land. (…)