Å snakke om 1970-årene i italiensk historie er det samme som å snakke om nåtiden. Ikke bare fordi følgene av undertrykkelsespolitikken fra den gangen fortsatt er merkbare, som for eksempel at unntakslovene ikke er opphevet. Minst 200 mennesker sitter fortsatt fengslet og like mange lever i eksil.1 Heller ikke bare fordi oppløsningstendensene i etterkrigstidens politiske system hadde nådd grensen til det uutholdelige. Systemet raste da også sammen da Berlinmuren falt. Nei, parallellen med nåtiden skyldes først og fremst at det sosiale (og psykologiske) traumet fra 1970-årene fremdeles verken er leget eller drevet tilbake.
1970-årene er fremdeles nærværende, fordi dette tiåret stilte Italia overfor problemet med demokratisk representasjon i omleggingen av samfunnets produksjonsmåter. Dette er for de avanserte kapitalistiske samfunnene et sentralt problem, som fremdeles ikke er løst. I Italia tok fremstillingen av dette problemet en tragisk vending i 1970-årene. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
