For en neve dollar

«Det er vår valuta, men deres problem.»¹ Dette berømte utsagnet stammer fra president Richard Nixons finansminister John Connally i 1971, men kunne også vært en beskrivelse av dollarpolitikken som ble ført i den første presidentperioden til George W. Bush. Bush-administrasjonen har vært så opptatt av «krigen mot terror» generelt og Irak-krigen spesielt, at de har beskjeftiget seg lite med de store internasjonale økonomiske spørsmålene. De har selvsagt erklært at de er svært opptatt av en sterk valuta, for ikke å forlede spekulantene til å herje for mye med dollaren, men de har latt «markedet» ta seg av dette og skjøvet spørsmålet om USAs «tvillingunderskudd» (budsjett- og handelsunderskuddene) under teppet.

Dette underskuddet har økt enormt siden George W. Bush kom til makten. Administrasjonen hans arvet et budsjettoverskudd på nærmere 240 milliarder dollar i 2000. Den økonomiske nedgangen i 2001 (som førte til lavere skatteinntekter), men også de massive skattelettene vedtatt av den republikanerdominerte Kongressen (som forestilte seg at overskuddet var blitt et strukturelt fenomen) og de store økningene i forsvars- og sikkerhetsbudsjettet etter attentatene 11. september 2001, har forvandlet det anselige overskuddet til et betydelig underskudd. Underskuddet kom opp i 412 milliarder dollar i 2004, det vil si 3,6 prosent av USAs bruttonasjonalprodukt (BNP).
Parallelt har handelsunderskuddet blitt stadig større tre år på rad, og kom opp i rekordhøye 618 milliarder dollar i 2004 (5,3 prosent av BNP), en økning på 2,4 prosent sammenlignet med året før.
På alle møtene til G7-landene (USA, Japan, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Canada og Italia) og på andre internasjonale toppmøter blir spørsmålet om «tvillingunderskuddet» tatt opp. Men tiltakene som vanligvis foreslås for å bringe USAs økonomi i balanse (skatteøkning, kutt i militærutgifter, oppfordring til sparing), strider imot Bush-administrasjonens sentrale politiske føringer.

USA kjøper 50 prosent mer fra utlandet enn de selger til utlandet. Og det er internasjonale investorer som gjennom kjøp av amerikanske statsobligasjoner, finansierer forbruket til verdens største økonomiske stormakt. Denne reguleringen ved hjelp av dollarkursen har den fordelen for USA at den overfører kostnadene til resten av verden – den tar vekst, arbeidsplasser og sparepenger fra de andre landene. En svak dollar øker konkurransedyktigheten til produkter som er laget i USA; den gjør kjøp av amerikanske aktiva mer attraktivt for utenlandske investorer (fordi de er billigere) og devaluerer en utenlandsgjeld anslått til 3000 milliarder dollar.
Historisk er det ikke vanlig at det landet som holder reservevalutaen også er det mest gjeldstyngede landet. I 1913, da Det britiske imperiet var på sitt sterkeste, var det samtidig verdens største kreditor. Imperiet kjempet så i et halvt århundre for å forsvare pundets verdi – forgjeves og med svekkelse av sin industrielle makt som resultat.
Det mektige våpenet som ligger i å senke dollarkursen – det vil si å trykke en valuta de andre landene ikke krever sikkerhet for i og med at deres sentralbanker har egen dollarbeholdning – betyr i teorien at USAs budsjett- og handelsunderskudd kan forsvinne gradvis uten at det svir for mye i amerikansk økonomi.
Denne analysen handler også om politikk. Da det amerikanske presidentvalget nærmet seg i november 2004, viste meningsmålingene at et flertall av velgerne anså den demokratiske senatoren John Kerry som bedre skikket til å gjenreise landets økonomi. I og med at det lå an til å bli et jevnt resultat, hadde president Bush et stort behov for gode tall å vise til når det gjaldt økonomisk vekst og sysselsetting. Bare en lav dollarkurs kunne sikre ham et slikt resultat.²
Likevel var det i ukene etter gjenvalget av George W. Bush at det sterkeste fallet i dollarkursen kom. I løpet av desember 2004 slo dollaren nye bunnrekorder nesten hver eneste dag, og nådde rett før jul et historisk bunnivå på 1,35 dollar for en euro.
Mellom 2002 og 2004 mistet dollaren totalt 20 prosent av sin verdi i forhold til euroen. Bankfolk og økonomer er enige om forventningene for slutten av 2005 – selv om slike rituelle prognoser ikke alltid er like pålitelige: I løpet av 2005 vil vi se et enda mer spektakulært fall i den amerikanske valutaen. (…)