Hvordan minnes fortidens grusomheter?

Paradoksalt nok samlet 60-årsjubileet for Den røde hærs frigjøring av de siste fangene i Auschwitz 27. januar i år flere statsoverhoder og flere medier enn 50-årsjubileet for ti år siden. Henger dette sammen med vissheten om at de aller siste vitnene om Holocaust snart er borte, og med dem et levende minne om grusomhetene? Ingen som lenger kan si: «Jeg så gasskamrene tilintetgjøre jøder i tusentall hver dag og krematoriene bli rødglødende av å legge likene i aske.» Eller var det et ønske om å gi et skarpt og massivt svar på den økende antisemittismen i Frankrike og flere andre europeiske land?

Veien til helvete er dessverre brolagt med gode forsetter. Medienes dekning av seremoniene og det store antall spesialsendinger både i radio og TV, for øvrig langt flere enn under feiringene av både landgangen i Normandie og frigjøringen av Paris, har skapt motsetningsfylte følelser. På den ene side en uunngåelig empati for de siste overlevende, spinkle åttiåringer innpakket i pledd i Birkenaus kulde, og på den andre side en uvelhet ved den hollywoodaktige iscenesettelsens prangende tomhet, der budskapet forsvant under symbolenes tyngde.
Selv skoleelevene slapp ikke unna denne uvelheten. Historikeren Annette Wieviorka¹ har gitt en meget god forklaring på denne følelselsen av «overmetthet»: «Elevene kjedes av den evige moraliseringen. Men dette ville endre seg dersom vi heller brukte Auschwitz for å stille spørsmål. Vi må slutte å bytte ut refleksjon med moral. Det eneste vi gjør er å skaffe oss selv god samvittighet, mens vi egentlig burde bekymre oss om den verden vi har vært med på å skape, der mange unge mennesker lever under elendige forhold. Hva betyr vel våre formaninger om republikkens prinsipper, integrasjon og antirasisme når så mange likevel opplever å bli ekskludert og diskriminert på grunn av sin opprinnelse og strever bare med det å tenke seg en plass i samfunnet?»² (…)