Ingen skam å snu

Da ordfører Jacques Drapier i den franske småbyen Neufchateau i 1990 fikk tilbud om å overlate vannforvaltningen til et privat selskap, gjorde han det uten betenkeligheter. Sosialisten Drapier hadde vunnet kommunevalget året i forveien, og en slik avgjørelse var svært vanlig på denne tiden. De siste 20 årene har det store flertallet av franske ordførere valgt å «delegere» bort vannadministrasjonen. Hovedargumentet er som oftest at saken dermed vil være i profesjonelle hender, mens ordførerne selv får en bekymring mindre.

Vannforvaltningen i Neufchateau ble dermed overlatt til en privat aktør, selskapet CEO.¹ Partene inngikk en kontrakt med varighet på 15 år, og til å begynne med gikk det hele smertefritt. Tingenes tilstand forverret seg imidlertid temmelig raskt: Allerede i 1992 merket Drapier at prisene hadde steget kraftig. «Jeg fikk ingen forklaring på dette. Bare beskjed om å oppsøke selskapets hovedsete i Metz hvis jeg ville ha flere opplysninger. Det var rimelig irriterende.»
Ettersom han ikke fikk noe svar fra CEO, bestemte ordføreren seg for å gjennomføre en undersøkelse av vannprisene. Han gav oppdraget til en uavhengig konsulent. Undersøkelsen viste at vannet skulle ha kostet 2,90 euro per kubikkmeter (19 franske franc), mens selskapet forlangte den nette sum av 3,65 euro (24 franc).²
Drapier begynte dermed seriøst å overveie en tilbakevending til offentlig styring, men selskapet økte presset kraftig. «De troppet opp på kontoret mitt for å invitere meg på et seminar i Madrid. Jeg kunne ta med meg hvem jeg ville, og selskapet ville dekke alle utgifter for oss to. Jeg følte meg krenket.» Etter kommunevalget i 2001 ble kontrakten med CEO sagt opp, og en ny offentlig vannadministrasjon så dagens lys.

Denne prosessen var ikke så vanskelig. Byen fant raskt all nødvendig kompetanse, ettersom flesteparten av CEOs ansatte godtok å fortsette arbeidet under det nye offentlige vannverket, som er selvstendig og fører eget budsjett. Viseordfører og leder for administrasjonsrådet, Dominique Barret, kan dermed gjøre opp status: «Siden 2001 har det nye vannverket satt i gang arbeider for 1,5 millioner euro fra opparbeidet overskudd, ettersom overskuddet nå nettopp benyttes til vannforvaltning. Og ikke nok med det: Direktoratet har også satt i gang arbeidet med bygging av et nytt renseanlegg som burde være funksjonelt mot slutten av 2005.» Samtidig har vannforbruket sunket med 22 prosent fordi man har klart å redusere problemet med lekkasjer.
Det mest overbevisende er likevel prisnivået: i 1995 kostet et årlig forbruk på 120 kubikkmeter 3,09 euro per kubikkmeter og i 2000 3,84 euro – i 2004 hadde prisen imidlertid sunket til 2,92 euro. Og ordføreren blir ikke lenger bedt om å reise til Metz for å konsultere et uleselig regnskap dersom noe skulle skurre.³
Det som overrasker ham mest i denne saken, er reaksjonene til ordførerne i nabokommunene. «Til å begynne med var de skeptiske: Du kommer aldri til å klare det, sa de, det er altfor risikabelt! Men i dag kommer flere og flere av dem hit for å se hvordan det fungerer.» Som om Jacques Drapier hadde brutt en gylden regel – den som sier at det er umulig å rive seg løs fra klørne til de mektige multinasjonale vannselskapene.
Mange lokale folkevalgte i Frankrike har den oppfatning at vannforvaltning er en så kompleks og risikabel affære at den må overlates til «profesjonelle». «I tillegg har selskapene klart å knytte spesielle bånd til lokalsamfunnet – alt fra støtte til fotballaget til utbredt korrupsjon», forklarer Antoine Grand d’Esnon, leder for forskningssenteret Service Public 2000 (Offentlige tjenester 2000), som er opprettet av de franske ordførernes forening. Samtidig vet de folkevalgte at selskapene tjener grovt på forbrukernes bekostning, ved å skru opp vannprisene. (…)