Kampen om vannet

Som svar på en varslet vannmangel og dens altfor ofte annonserte konsekvens – en krig om klodens vannressurser – lanseres ofte storstilte teknologiske løsninger. Tanken om å hente vann der det finnes for å føre det dit det trengs, har en tilsynelatende enkelhet ved seg, noe som er en stor fordel for dem som fremmer slike prosjekter (ofte ingeniører og offentlige entreprenører). Men massiv vanntransport, som flerfoldige land har iverksatt i løpet av 1900-tallet, er ikke en nøytral affære: Den har ofte en sterk politisk dimensjon og store miljømessige innvirkninger.

Vannforsyning i storbyer

Massiv vanntransport ble først brukt for å dekke vannbehovet til urbane befolkninger. Dette er fremdeles det vanligste formålet. Enten det gjelder Paris, Marseille, Athen, Helsingfors, Alger, Tokyo, New York eller Los Angeles: Svært mange byer må transportere enorme mengder vann utenfra for å dekke befolkningens vannbehov.

Med de stadig raskere byutvidelsene tar imidlertid denne vannforsyningsproblematikken en drastisk vending, særlig i utviklingsland.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Befolkningstallet i Mexico by, inkludert forsteder, var i 1940 1,6 millioner, i 1980 13,9 millioner, og i 2000 hele 19 millioner. Byen må derfor konstruere urban infrastruktur (renholdsvesen, kloakksystem, vannledninger, strømforsyning) raskere enn den har råd til, og samtidig sikre vannforsyning til en stadig større befolkning. Byen har store problemer med å klare dette, og er avhengig av å hente vannressurser fra områder lenger og lenger unna. Dette fører igjen til konflikter med andre lokalsamfunn, som mister sine egne ressurser.

Vannforsyning til intensivt jordbruk

I den vestlige delen av Amerika er det ikke vannmangel, men vannet må avledes for å vanne større og større jordbruksområder – et målbart tegn på teknologiens kontroll over naturen. Flere elver har dermed fått nye løp, blitt demmet opp, kanalisert og sperret for å muliggjøre bygging av store vannreservoarer (som Lake Mead på 35 milliarder kubikkmeter og Lake Powell på 33,3 milliarder kubikkmeter, begge to i Colorado). Deretter har enorme mengder vann blitt ledet mot byer og åkrer.

Liknende gigantprosjekter har sett dagens lys i Sentral-Asia. Turkmenistan pumper for eksempel hvert år opptil 11 milliarder kubikkmeter vann fra floden Amu-Darja og inn i den 1100 kilometer lange Karakum-kanalen, som er i så dårlig stand at den mister opptil halvparten av vannet på veien.

Med ferdigstillingen av Los Angeles’ vannledning i 1913, innledet statene California, Arizona og Utah en ny æra av store vanntransportprosjekter (fra Colorado River). Konsekvensene var uttørking av Lake Owens og ødeleggelse av lokalsamfunnene i Owens Valley i California. I dag når Colorado River – i likhet med Syr-Darja og Amu-Darja i Sentral-Asia – bare sjelden frem til havet, og dette skaper voldsomme miljøkatastrofer: Ødeleggelse av våtmarkene i Colorado-deltaet, og uttørking av Aralsjøen.¹

Aralsjøen hadde i 2001 mistet 80 prosent av sitt volum i forhold til 1960, og saltinnholdet var firedoblet, noe som tok livet av de fleste levende organismene i sjøen. I tillegg ble salt, pesticider og andre giftige blandinger som hadde samlet seg på den uttørkede bunnen, tatt av vinden – dette gjorde jordsmonnet inntil flere hundre kilometer unna ufruktbar, og det har også skapt store helsemessige problemer for lokalbefolkningen (blodmangel, leversykdommer, blodforgiftning forårsaket av pesticidene og diverse tungmetaller).

Denne typen massiv vanntransport er ikke et svar på et reelt vannbehov, men snarere resultatet av en tankegang som maksimerer jordbruksproduksjonen og ser kontroll over naturen som en produksjonsfaktor.

Transport av vann fra Canada til USA

Det naturlige miljøets begrensninger ble tydelig i det vestlige Amerika en gang på 1960-tallet. Frykten for at vannressursene skulle forsvinne ble understreket i California i 1963, da en høyesterettsdom slo fast at mengden vann som ble tatt fra Colorado River, måtte reduseres. Denne frykten fikk ingeniører og politikere til å overveie massiv vanntransport fra Columbia River og Mississippi River. Da de berørte statene ikke godtok dette forslaget, kom en ny tanke på bordet: Vannet må hentes der det er overflod av det, enda lenger unna – i Canada.

Dette var det triumferende ingeniørsamfunnets epoke, da man mente at svaret på en etterspørsel nødvendigvis var en økning av tilbud – med andre ord transport av enorme mengder vann til storbyer og store landbruksområder, mens ressursene i lokalsamfunnene ble overbeskattet.

Folkeopinionen i Canada satte seg kraftig til motverge mot slike prosjekter, ikke fordi vanntransport var ukjent i Canada – snarere tvert imot. Men å oppgi kontrollen over eget vann, var et sentralt poeng i spørsmålet om Canadas selvråderett overfor sin mektige nabo.

I dag står slike prosjekter igjen på dagsordenen, og motstandere både i Canada og i USA understreker prosjektenes manglende bærekraftighet: Hvis vi ikke endrer forbruksvanene våre, flytter vi bare på problemet og betaler en høy pris for det. Canada nekter å gi opp sin selvråderett, og dette dreier seg ikke om mangel på solidaritet: USA må selv ta ansvaret for sløseriet som i lang tid har dominert vannforvaltningen i landet. I 2000 fastslo Den felles internasjonale komiteen for USA og Canada (International Joint Commission), organisasjonen som er ansvarlig for å avgjøre grensetvister mellom Canada og USA, at Canada hadde rett til å nekte USA tilgang til sine vannressurser.² Massiv vanntransport kan kun finne sted som en aller siste utvei, og mottakeren må garantere at vannet blir levert tilbake senere.

Kamp om vannet

Det finnes også andre vanntransportprosjekter, som i Senegals hovedstad Dakar. Der har utfallet variert alt etter politiske omstendigheter. I flere år har byen hovedsakelig nært seg av mer eller mindre nærliggende grunnvannsressurser: I 1999 kom 80 prosent av Dakars vannforsyning fra grunnvannet mellom Lake Guiers og Kapp Verde.

Kanalprosjektet Cayor, som ble innledet for over ti år siden, er en veritabel hydrologisk sjøorm. Planen var å bygge en vannledning som kunne sikre vannforsyningen til hovedstaden. Prosjektet var en av statens fremste prioriteter, men er blitt utsatt på uviss tid. Hovedgrunnen er den stadige spenningen mellom Senegal og Mauritania om fordelingen av vannet fra Senegal-floden, som utgjør grensen mellom de to landene.

På tross av tørken i den sørlige delen av Sahara (Sahel) de siste 35 årene, har to demninger langs Senegal-floden (i Diama og i Manantali) i teorien gitt Senegal og Mauritania, samt Mali, en viss tilgang til vann.³ Men etter opptøyer i Dakar og i Mauritanias hovedstad Nouakchott i 1989 som følge av en episode ved grensen, har samtlige mauritanske regjeringer satt ned foten for ethvert senegalesisk prosjekt som innebærer bruk av vann fra Senegal-floden. Dermed bruker de to landene i dag kun en brøkdel av den vannmengden de fikk tilgang til etter oppføringen av demningene (20 prosent i Senegal, mindre enn 5 prosent i Mauritania).⁴ Den symbolske siden ved vanntransporten er politisk eksplosiv: For de som bor langs grensen er ethvert forsøk på å tilegne seg vann fra floden, for tyveri å regne – det er deres vannressurser, ikke nabolandets.

Et liknende prosjekt er satt i verk for å sikre vannforsyningen til Nouakchott. En åpen kanal på 170 kilometer mellom Senegal-floden og den mauritanske hovedstaden skal tilføre vann til et reservoar for forhåndsbehandlet vann og et halvveis nedgravd reservoar med en kapasitet på 5000 kubikkmeter. Dette vil tredoble byens daglige vannproduksjon i 2020.

Dette prosjektet er delfinansiert av Det afrikanske utviklingsfondet, Kuwait og Saudi-Arabia, og skal i tillegg omfatte en rensestasjon. Flere spesialister frykter imidlertid at en underdimensjonering av kanalsystemet vil føre til oversvømmelser med alvorlige helsemessige konsekvenser (oppblussing av kolera, for eksempel).

Situasjonen i Libya

For å skaffe vann til jordbruksområdene langs Middelhavet, lanserte Libya i 1983 et gigantisk prosjekt: Å transportere de underjordiske vannreservene fra jordlaget under ørkenen. Dette prosjektet, konstruksjonen av en «stor kunstig elv» (Great Artificial River), finansieres av landets oljeinntekter, og vil koste omtrent 32 milliarder dollar. Slike enorme utgifter gjør det bare mer overraskende at den libyske regjeringen er villig til å utnytte en fossil ressurs med begrenset levetid.

Sør-Libyas vannkilder ble til for mellom 6000 og 12 000 år siden, da dagens Sahara var et langt fuktigere område, men selv om disse kildene gir vann i overflod, fornyes de ikke lenger. Den store kunstige elven kan utvinne 2,2 milliarder kubikkmeter årlig, og totalkostnadene av vannproduksjon er allerede på linje med, eller høyere enn kostnadene ved avsaltingsfabrikker – kostnadene i forbindelse med avsalting ved omvendt osmose⁵ har sunket med over 70 prosent på 20 år. Slik utvinning er anslått til å kunne vare i omtrent 50 år.

Offisielt stemmer den libyske politikken overens med ønsket om å fremme egenprodusert mat – utvikling av kornproduksjonen – og en viss økonomisk variasjon. Man kan imidlertid spørre seg hvorvidt en slik politikk treffer målet: Å fremme vekst i en jordbruks-/ernæringssektor med liten avkastning (korn), en sektor som er avhengig av en ressurs som snart vil gå tom, virker økonomisk sett lite rasjonelt.

Det virker snarere som om den libyske politikken, i likhet med politikken som ble ført i Saudi-Arabia på 1980- og 90-tallet (intensiv utvinning av underjordisk vann for å kunne dyrke hvete midt i ørkenen og eksportere dette på verdensmarkedet), snarere er et politisk virkemiddel for samfunnsendring gjennom å gjøre beduinene bofaste hos saudierne og redusere Libyas avhengighet innen ernæringssektoren – en avhengighet som ble ansett som en svakhet i forbindelse med den vestlige embargoen, som nylig ble opphevet (september 2003).

1
Aralsjøen er innsjøen Amu-Darja og Syr-Darja løper ut i.
2
International Joint Commission, Protection of the Waters of the Great Lakes. Final Report to the Governments of Canada and the United States, 2000, www.ijc.org/php/publications/html/finalreport.html.
3
Anleggene ble oppført av Organisasjonen for å fremheve Senegal (OMVS – l’Organisation pour la mise en valeur de Sénégal).
4
Luc Descroix, «Dakar: une capitale dépendant d’approvisionnements lointains» (Dakar, en hovedstad avhengig av forsyninger langveis fra), i Les transferts d’eau massifs. Outils de développement ou instruments de pouvoir? («Massiv vanntransport. Utviklingsverktøy eller maktinstrumenter?»), Presses de l’Université du Québec, kommer ut i år.
5
Omvendt osmose er en utbredt metode for rensing av drikkevann.