Nykolonialisme i Elfenbenskysten

Ifølge en utbredt, men ikke helt tydelig formulert idé, har voldskulturen dype røtter i Afrika. Slike fordommer bidrar til oppfatningen om at maktkampene på dette kontinentet ikke har et politisk grunnlag, men bunner i uoverensstemmelser og gammelt hat mellom forskjellige folkegrupper. Det er derfor ikke så rart at vestlig presse tviholder på vanlige klisjeer i sin dekning av konflikten i Elfenbenskysten: president Laurent Gbagbo beskrives som brutal og slu, ja, til og med litt smågal, opprørerne som «flinke til å kommunisere» og massene som «brølende unge patrioter».

To uker før konflikten i Elfenbenskysten brøt ut 16. september 2002, la Frankrikes daværende utenriksminister Dominique de Villepin frem sin «bruksanvisning» for det franske senatet: «Dagens situasjon bunner i tradisjonelle problemstillinger. Den etniske og religiøse sammensetningen i Elfenbenskysten, som særlig preges av skillet mellom nord og sør, har vært i krise helt siden Houphouët-Boigny forsvant.»¹ Med andre ord: «Mine damer og herrer, vårt gode, gamle Afrika er fremdeles den samme suppedasen.»
Sett med slike øyne blir alt mulig. Selv noe så rystende som oppsplitting av et betydelig land og rettferdiggjøring av et væpnet opprør, blir nesten akseptabelt. Vel er det viktig å ta avstand fra den svært skadelige raseorienterte diskursen som pågår i Elfenbenskysten,² men man skal ikke la seg blinde bare av dette, uansett hvor voldsomme og kritikkverdige konsekvensene måtte være. Det fører ingen steds hen å skyve under teppet det «franskafrikanske» aspektet ved enkelte konflikter på det afrikanske kontinentet. Situasjonen i Elfenbenskysten er ikke slik den er i dag bare fordi folkegruppene Dioula og Bete, blant andre, har oppdaget at de ikke kan leve sammen. Paris har fremdeles et sentralt og stadig tydeligere ansvar i denne krisen.

Franske interesser utgjør en tredjedel av alle utenlandske investeringer i Elfenbenskysten og 30 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP).³ Helt siden 1960 har franske selskaper hjemført 75 prosent av den rikdommen de produserer i den tidligere kolonien, takket være lukrative kontrakter. I 1994 forsøkte president Félix Houphouët-Boignys etterfølger, president Henri Konan Bédié, å rette på denne uholdbare situasjonen ved å inngå eksportavtaler for kaffe og kakao med store amerikanske selskaper. Han ga også det amerikanske oljeselskapet Vanco tillatelse til prøveboring utenfor Elfenbenskysten. Bédié ble avsatt ved statskupp i slutten av desember 1999.
Også president Laurent Gbagbo ønsker å løsne franske selskapers grep om landet. Selskaper som Saur, EDF, Orange og Bouygues har kontroll over transport, vann, strøm og telekommunikasjon, mens banksektoren domineres av Société Générale, BNP og Crédit Lyonnais. Gbagbo har villet åpne landets markeder for større internasjonal konkurranse: i anbudsrunder for bygging av en bro i Abidjan og flyplassen i San Pedro, viste franske Bouygues seg langt mindre konkurransedyktig enn sørafrikanerne og kineserne. Og et større oljefunn i Jacqueville, ikke langt fra Abidjan, kommer helt sikkert ikke til å virke dempende på konfliktnivået.
Presset mot Gbagbo, som forøvrig også mistenkes for å ønske nærmere kontakt med USA, ble mot slutten av 2004 så stort at han ble tvunget til å gjøre retrett og undertegne flere kontrakter med franske selskaper.⁴ (…)