Rystelser i Libanon

Var det Syria som sto bak drapet på Libanons tidligere statsminister Rafik Hariri den 14. februar i år? Deler av den sjokkerte libanesiske folkeopinionen er overbevist om nettopp det. Og selv om Syrias president Bashar al-Assad tar sterk avstand fra «en slik forferdelig forbrytelse og de som står bak den», har ikke det svekket anklagene mot ham – langt ifra. For de fleste internasjonale medier er det syriske Baath-regimets skyld hevet over enhver tvil.

Journalister har listet opp en rekke mulige drapsmotiv: Syrias ønske om å beholde kontrollen over Libanon; Syrias kritikk mot Rafik Hariri, som ble anklaget for å finansiere og prøve å samle en slags anti-syrisk front; samt mistanker om at den tidligere statsministeren hadde mobilisert sine venner (deriblant Jacques Chirac) for å få FNs sikkerhetsråd (med støtte fra Paris og Washington) til å vedta resolusjon 1559 i september 2004. Denne resolusjonen krever at et fritt presidentvalg blir holdt i Libanon, samt at «alle utenlandske styrker som fremdeles befinner seg i Libanon, trekker seg ut […] og alle militser, libanesiske og utenlandske, avvæpnes».
Mordet på Hariri gir Washington en ekstra grunn til å øke presset på Damaskus. USAs ambassadør i Syria er kalt hjem til «presserende konsultasjoner». USAs viseutenriksminister og spesialutsending til Midtøsten, William Burns, ga i forbindelse med Hariris bisettelse i Beirut følgende uttalelse til pressen: «Rafik Hariris bortgang burde styrke kampen for et fritt, uavhengig og selvstendig Libanon. Det vil si en umiddelbar gjennomføring av Sikkerhetsrådets resolusjon 1559, og følgelig en umiddelbar og fullstendig syrisk tilbaketrekning fra Libanon.» Det virker som om Burns helt har glemt at amerikanerne ikke brydde seg så mye om FNs mening da de invaderte og okkuperte Irak.
Vi må ikke glemme at Damaskus rett etter den amerikanske invasjonen av Irak uttalte at et av denne krigens fremste mål var å sirkle inn Syria. USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld anklaget Syria for å hjelpe Saddam Husseins hær under invasjonen og gi ly til diverse motstandsgrupper som fremdeles utfører angrep mot de amerikanske okkupasjonsstyrkene.
I mai 2003 besøkte USAs daværende utenriksminister Colin Powell Syria for å ta opp disse anklagene direkte med president al-Assad. Powell tok også opp andre stridstemaer, som Syrias allianse med Iran og landets støtte til Hizbollah, som i USA (men ikke i EU) står på listen over «terroristorganisasjoner».
Har syriske styresmakter i en slik kontekst interesse av å forverre sin situasjon, med mindre de ønsker å ta politisk selvmord? Flere observatører spør seg om ikke Syrias «altfor innlysende» innblanding i drapet på Rafik Hariri nettopp var målet hans mordere søkte å nå. Eyal Zisser, Syria-spesialist ved Dayan Institute, Universitetet i Tel-Aviv, hevder for eksempel følgende: «Det er fullstendig ulogisk at Syria skulle ha gjort dette. Det ville vært en idiotisk avgjørelse. Syria overvåkes av en hel verden, og har ingen interesse av å destabilisere Libanon.»¹

Uansett hvem som sto bak, kan attentatet og de påfølgende truslene mot Syria, igjen sette fyr på den libanesiske kruttønna. Man må for øvrig se nærmere på hvilke mål Washington og Paris har for Libanon. Hvis de har til hensikt å opprette et «virkelig demokrati» i dette landet, kan man spørre seg om det er mulig å gjøre det uten sjiamuslimene, som i stor grad er alliert med Damaskus. Og vil et demokratisk styre få støtte fra opposisjonspartiene, som avviser prinsippet om «én mann, én stemme» og forsvarer et avleggs system basert på religion? Dersom målet er tilbaketrekning fra «det okkuperte Libanon», kan det internasjonale samfunn da glemme at i dette området finnes også Golan, Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, som er okkupert siden 1967 og som fortsatt er det, på tross av flerfoldige FN-resolusjoner? Nok en gang: ulike land, ulik behandling.
De skjulte manøvrenes tid er her på ny. Og det virker som om vi i dramaet om Midtøsten er kommet til andre akt, der vi på ny risikerer å se Libanon herjet av borgerkrig. Men det later ikke til at dette bekymrer landets «forsvarere». Etter krigen i Irak – på tross av den katastrofale okkupasjonen og det knusende valgnederlaget til listen som ble støttet av Washington – vendes de store manøvrene nå mot de to gjenværende målene, utpekt for lenge siden: Iran og alliansepartneren Syria, som uten tvil utgjør det svakeste leddet i kjeden. Visste de som tok livet av Rafik Hariri at de på symbolsk vis la det syriske regimets skjebne i hendene på «det internasjonale samfunn»?

Sitert av Jefferson Morley,"Who killed Rafiq Hariri?", www.washingtonpost.com,16.februar 2005. (…)