Avantgardens populistiske forestillingsverden

Som man kan tenke seg, er ikke dette et populært verk. Det trekker ikke et stort publikum. Og det er definitivt ikke den typen verk som appellerer til «folket» eller «det folkelige» ved å presentere et bilde av anti-elitistiske bragder, dyder eller idealer. Ikke desto mindre er denne gjenstanden et av de fremste eksemplene på de populistiske forestillingene som gjennomsyrer det 20. århundrets avantgardistiske kunst, og som har åpnet et diskursivt rom som ikke ser ut til å ha mistet noe av sin overbevisningskraft i dagens kunstpraksis.
Å kalle fettstolen en kunst-«gjenstand» tildekker imidlertid dette verkets særegne politiske dimensjon. Stolen er fremfor alt en slags performance: et situasjonelt redskap som ble laget for å vekke reaksjoner på to ulike, men beslektede plan. På det ene planet, som vi kan betegne som en politisk nåtid som i dag tilhører fortiden, utløste den affekter knyttet til sin opphavsmanns karismatiske personlighet, dvs. til den tyske kunstneren Joseph Beuys, og det særegne estetiske og politiske artikulasjonsrommet som utviklet seg i og rundt hans aksjonistiske kunstpraksis.
Men for alle dem som ikke opplevde Beuys' politiske nåtid, utløser verket, på det andre planet, en type reaksjon som fremkalles når man blir stilt overfor noe mystisk eller hemmelighetsfullt – i dette tilfellet det mystiske eller hemmelighetsfulle ved en gjenstand som tilsynelatende er blottet for all mening, og som derfor først og fremst assosieres med rent fysiske affekter. Dette er en normal reaksjon på en gjenstand som ikke skriver seg inn i noe kjent narrativ – og aller minst i de narrativene som produseres av et museum som har som sin oppgave å gi en sammenhengende fremstilling av ulike kunstneriske og estetiske tradisjoner. Denne løsrivelsen fra museets narrativ ble eksplisitt iscenesatt av Beuys selv: Etter hans ønske viser museet fettstolen uten noen som helst signatur, dato eller annen informasjon (det samme gjelder hans andre arbeider i denne utstillingen). På dette planet kan man altså si at verket fremkaller en ikke-spesifikk eller utopisk tidsramme – en slags tenkt fremtidighet som oppstår når den «uestetiske», udaterte og navnløse stolen avviser den historiske tidslinjen som ligger under selve fortellingen til det museet der den selv er plassert.
Forholdet mellom de to planene kan dermed beskrives på følgende måte: De forhåpninger og løfter som ble skapt i Joseph Beuys' politiske nåtid, blir hele tiden projisert inn i en ubestemt fremtid. Fettstolen representerer med andre ord et intensivert øyeblikk med ubegrenset fremtidig potensial. (…)