Evangelister splitter urfolk

«Sammenslutningen av urfolksgrupper i Ecuador (CONAIE) er i fare. Målet for min presidentperiode er å organisere en tilbaketrekning for å konsolidere bevegelsens basis.» Med alvorlig stemme og forsiktige gester signaliserer Luis Macas at dette ikke er tiden for de store vyer. Organisasjonen ble grunnlagt i 1996 for å kjempe mot utbytting av og vold mot urbefolkningen i Ecuador. Macas, som er en av bevegelsens historiske figurer, ledet den fra 1990 til 1996. I desember 2004 ble han igjen valgt til president for å iverksette en veritabel redningsaksjon i løpet av de neste tre årene.¹

På 90-tallet virket det som om urfolksbevegelsen, representert hovedsakelig ved CONAIE, gikk fra seier til seier. Opprørene i 90, 92, 94, 97 og 98 førte til en ny fordeling av jord og flere midler til utvikling, men også til at prisstigningen på energi ble holdt lav og at flere krav om strukturtilpasning fra Det internasjonale pengefondet (IMF) ble avvist.
Men svært raskt skulle det vise seg at disse «seirene» var begrensede. Riktignok oppnådde de fem millioner etterkommerne av førcolombianske folk en politisk synlighet og verdighet i dette lille landet med 13 millioner innbyggere. Grunnloven som ble vedtatt 5. juni 1998 er en av de mest moderne i verden når det gjelder kollektive rettigheter, og urbefolkningene blir her tilkjent en rekke privileger som er av avgjørende betydning for deres kulturelle overlevelse.
Alle er enige om at rasismen er på tilbaketog og at urbefolkningen har løftet hodet. Deres økonomiske og sosiale situasjon er likevel katastrofal. Mens Ecuadors statistiske sentralbyrå anslår andelen fattige i hele befolkningen i 2004 til 44 prosent (de som har mindre enn 2,64 dollar å leve for per dag), er andelen 80 til 90 prosent blant urbefolkningen.
I januar 2000 marsjerte urbefolkningen igjen i Quitos gater. Flere hundre tusen protesterte mot daværende president Jamil Mahuads plan om å erstatte den nasjonale valuta (sucre) med amerikanske dollar. Hæren ble satt inn, men tok tilsynelatende folkets side. Den 21. januar inntok demonstrantene Kongressen og Mahuad gikk av. Han ble erstattet av visepresident Gustavo Noboa som likevel fortsatte arbeidet med overgang til dollar.

På dette tidspunkt trådte Lucio Gutierrez, en tidligere ukjent offiser av blandet herkomst, frem i første rekke. Ved å fremstille seg som en motstander av oligarkiet og talsmann for de fattige og urbefolkningen, fremsto han snart som Ecuadors svar på Hugo Chávez. To år senere vant han presidentvalget. I første valgomgang fikk han støtte fra CONAIE, og i andre omgang sørget støtte fra partiene til venstre og fra sentrum-venstre for seier over Alvaro Noboa, landets rikeste mann.
CONAIE og dens politiske fløy Pachakutik (PK)² gikk deretter sterkt inn i regjeringen. Men president Gutierrez hadde behov for en langt bredere allianse for å styre landet. Uten å ta hensyn til det felles regjeringsprogram som var avtalt med PK, støttet han seg en periode på Det kristensosiale parti, som er en konservativ sammenslutning med basis i de økonomiske miljøene i Guayaquil. Gutierrez sluttet også raskt fred med sin amerikanske kollega George W. Bush, IMF og markedskreftene.
Ministrene fra urfolksgruppene anklaget presidenten for forræderi og gikk ut av regjeringen. I Kongressen var det fremdeles 11 delegater fra PK, mens de seks som er igjen i 2005 etter eksklusjoner og utmeldelser, har mistet all innflytelse.
Luis Macas hadde en kort karriere som landbruksminister i Gutierrez' regjering. I etterpåklokskapens lys innrømmer han at «vår første feil var å alliere oss med Gutierrez». I dag er PK og CONAIE tilbake i opposisjon, men har mistet både urfolksgruppenes og opinionens tillit. Når CONAIEs nye president blir presentert for en svært seriøs trykksak på en femtitalls sider med tittelen: «Politisk program for Ecuadors nasjoner og folk», trekker han svakt på smilebåndet. Han kjenner trykksaken godt siden det var under hans ledelse at programmet ble skrevet i 1994. Etter mer enn ti år har programmet stått på stedet hvil.
CONAIEs politiske program er fortsatt sentrert omkring urfolksgruppenes rett til utvikling av egen identitet som i prinsippet ble anerkjent i Grunnloven av 1998: et krav om tospråklig undervisning (spansk og morsmål) som ingen bestrider, en tradisjonell kamp om retten til land og et kraftig, men upresist rop om hjelp til «utvikling».
I tillegg kommer kravet om statsreform som er blitt en gjenganger. Ikke desto mindre deltar CONAIE sammen med hele den latinamerikanske folkelige bevegelsen i kampen mot etableringen av en amerikansk frihandelssone (FTAA) som USA ønsker å få på plass i år. (…)