Konkurranse uten støtdempere

Litauen og Ungarn var de to første landene som, mot slutten av 2004, ratifiserte den europeiske grunnlovstraktaten. Her ble beslutningen tatt i parlamentet, og ikke ved folkeavstemning, og det samme vil skje i så godt som alle de andre nye medlemsstatene i EU.¹ Bare Polen og Den tsjekkiske republikk har planlagt folkeavstemning – med høy risiko.

I 2003 ble imidlertid befolkningene i disse landene bedt om direkte å ratifisere medlemskap i Unionen: Mellom 65 prosent og 93 prosent av de som stemte, sa ja, men opptil 50 prosent holdt seg hjemme. Resultatet henger uten tvil sammen med ideen om at det verste som kunne skje, var at man ble stående utenfor Unionen, kombinert med håpet om å gå fra å være et enormt marked i utkanten av Europa, til å oppnå den politiske status EU-medlemskap gir. Denne statusen ble i tillegg forbundet med muligheten for å oppnå stemmerett basert på landets størrelse, og ikke dets økonomiske styrke² – og dermed forventninger om en aktiv politikk for utjevning av forskjellene mellom medlemsstatene.

Da Enhetsaktens «indre marked» ble innført – etter at Hellas ble medlem i EU (1981), og deretter Spania og Portugal (1986) – var Unionen oppmerksom på at konkurranse mellom ujevnbyrdige land skaper større skiller. EUs «strukturfond» ble opprettet for å bistå regioner som står overfor problemer med restrukturering og der inntekten per innbygger ligger 25 prosent under gjennomsnittet.
Ressursene som ble bevilget til disse fondene gjennom EU-budsjettet, ble fordoblet i perioden 1987-1992, fra 7,2 til 14,5 milliarder ecu (forløperen til euro, red.anm.) – «et totalbeløp som ikke ligger langt under Marshall-hjelpen».³ Beløpet økte med ytterligere 50 prosent i 1993. I 1992 hadde Unionen etablert nok et fond – Cohesion Fund – beregnet på stater der den nasjonale inntekten per innbygger var 90 prosent lavere enn det europeiske gjennomsnittet – det vil si de tre søreuropeiske medlemslandene og Irland.
Det ble imidlertid bestemt at EU-budsjettet ikke skal overstige 1,24 prosent av det samlede bruttonasjonalprodukt i EU-statene i perioden 2000-2006 (sammenlignet med et føderalt budsjett på 20 prosent i USA) og helhetsresultatet av denne politikken er diskutabel. Men det fantes i alle fall en tankegang om offentlig bistand, som ikke var til å kimse av for de fattigste regionene.
Alle de nye medlemsstatene er kvalifisert for å motta støtte fra slike EU-fond: De kunne derfor håpe på at dette var et av «godene» de ville kunne nyte godt av. Men i perioden 2007-2013, når de enda fattigere landene Romania og Bulgaria trer inn i Unionen, er taket for EU-budsjettet satt til én prosent av det samlede bruttonasjonalprodukt. Kaken blir altså mindre og skal fordeles på flere.
Man ser for seg flere muligheter for å få dette til: å ta fra Sør for å gi til Øst; å tilby landene i Øst mindre i utgangspunktet (en polsk bonde får 25 prosent mindre i landbruksstøtte enn en fransk bonde), og å sidestille alle innen 2013 – det vil si å redusere støtten over hele linjen.
Hvorfor? Fordi de statene som er netto bidragsytere til EUs budsjett – fremfor alt Tyskland og Frankrike – går inn for et konkurransestyrt indre marked, uten budsjettmessige støtdempere. Selv om Tyskland etter gjenforeningen bevilget rundt 100 milliarder dollar årlig i mer enn et tiår til sine nye østtyske områder, er ikke EU interessert i å gå samme vei for å integrere de andre landene i Øst-Europa.
Dette handler ikke bare om budsjettpolitikk. EU-grunnloven utelukker prinsippet om sosial harmonisering av goder, og fastslår én gang for alle at regelen skal være et indre marked med «fri» konkurranse mellom ujevnbyrdige, der konkurransen ikke skal «fordreies» av offentlige støtteordninger. Offentlig støtte er uforenlig med det indre marked «bortsett fra i de unntakstilfeller som er hjemlet i forfatningen» (artikkel III-167). (…)