Den usynlige volden

«Etter at de møttes, nektet han henne å jobbe. Han krevde at hun skulle gi ham et barn, men da hun ble gravid forsøkte han å tvinge henne til å ta abort. Hun ble nødt til å leve med hans elskerinner, men han forbød henne å ha egne elskere. Da hun forlot ham og forsøkte å skape seg et nytt liv med en annen mann, sporet han henne opp og 'slo henne helseløs'…»

Nylig utkom selvbiografien til Tarita Teriipaia, Marlon Brandos tahitiske enke. På tross av hennes beskrivelser av forferdelig mishandling i ekteskapet med den avdøde filmstjernen, valgte det franske ukebladet Elle overskriften «Min vanvittige kjærlighetshistorie med Brando», da det publiserte utdrag fra boken i januar. Det er ingen tvil om at dersom Brando hadde vært litt mørkere i huden, ville man sporenstreks ha henvist den ulykkelige Tarita til nærmeste avdeling av «Ni putes ni soumises» («Verken hore eller underkastet», organisasjon eteablert i 2003 av jenter med innvandrerbakgrunn, arbeider mot seksuell undertrykking i franske drabantbyer. Overs. anm.).
Når en kvinne blir mishandlet eller drept av sin nåværende eller tidligere partner, tolkes nemlig handlingen forskjellig avhengig av gjerningsmannens kulturelle tilhørighet. I oktober 2004 ble den unge Marseilles-jenta Ghofrane Haddaoui drept av en mindreårig gutt ved at han kastet stein på henne. Han skal ha gjort tilnærmelser til henne, men blitt avvist. I mediene ble drapet umiddelbart omtalt som «steining»: «Min datter er blitt steinet», var for eksempel tittelen i avisen France-Soir.¹ Og Elle skrev i sin lederartikkel at «det er vanskelig å la være å tenke på at steining fortsatt praktiseres i landene som følger Sharia-loven». Ukebladet var sjokkert over at en slik forbrytelse kunne skje i Frankrike, og beklaget – for øvrig med rette – at det fortsatt er nødvendig å «hele tiden kjempe en utrettelig kamp for kvinners verdighet, mot volden som begås mot dem».² Men Elles underliggende premiss var at bare utlendinger og barn av innvandrere er tilbøyelige til ikke å tolerere «jenter som er for frigjorte eller for vakre, som lever slik de selv vil, som vet å stå imot og si nei», og at det bare er de som dreper kvinner i Frankrike i dag.
Men da dagsavisen Libération, med utgangspunkt i meldinger fra nyhetsbyrået AFP, laget et regnestykke over hvor mange kvinner som ble drept av sin partner i løpet av juli og august 2004 i Frankrike, viste det seg at drapsmannen var av utenlandsk opprinnelse bare i 2 av 29 saker.³ Sjansen er åpenbart liten for at de 27 anonyme kvinnene som ble drept av en «innfødt franskmann» vil bli beæret med en lederartikkel i Elle.
Mediesuksessen til «Ni Putes Ni Soumises» har bidratt til å alminneliggjøre forestillingen om at vold mot kvinner er noe som i dag bare foregår i drabantbyene, og skyldes «kulturen» til unge menn med nordafrikansk opprinnelse. Feministen Christine Delphy, antropologen Christelle Hamel, samt sosiologene Laurent Mucchielli,⁴ Nacira Guénif-Souilamas og Eric Macé,⁵ har alle analysert hvordan feminismen her blir brukt som et redskap for økt stigmatisering av en befolkningsgruppe. Også samfunnsviteren Hicheme Lehmici har uttrykt seg kritisk: «Innbyggerne i drabantbyene går over fra å være ofre til å bli anklagede – en stor fordel for beslutningstakerne som har latt den sosiale situasjonen i disse områdene bli stadig verre.»⁶

En sosiologisk undersøkelse ledet av Horia Kebabza blant innbyggerne i Toulouse-forstaden Mirail, har på sin side klart å koble de spesielle kjønnsrelaterte problemene i forstedene sammen med sexismen som gjennomsyrer samfunnet for øvrig, og avvist alle former for essensialisme.⁷ Undersøkelsen viser hvordan «monofunksjonaliteten» til drabantbyen bidrar til å redusere området som helhet til et privat rom – et av intervjuobjektene forteller for eksempel at hun går ut og kjøper brød i pyjamas. Dette legger til rette for sterk atferdskontroll gjennom nabolaget. Horia Kebabzas undersøkelse viser også hvordan sladder blir den eneste formen for atspredelse fra den trykkende kjedsomheten, og «ryktet» blir den eneste tilgjengelige måten å utmerke seg på for en befolkning som ikke blir anerkjent. Gjennom å hevde en slags høyspent «mandighet», forsøker unge gutter å kompensere for at de sosialt og økonomisk er satt på sidelinjen.
I den samme undersøkelsen kritiserer et mannlig intervjuobjekt de sexistiske forestillingene som fremmes i media og i reklamen: «På TV viser de alltid at kvinnen er til for å tjene mannen, at de er horer… At de er til for å vise fram kroppen sin, for å selge en hel masse ting.» Noe å tenke på for de som tror de kan forklare oppførselen til disse unge franskmennene gjennom tolkninger av Koranen.
Den sexistiske volden med «innfødte» gjerningsmenn forblir usynlig – og det skyldes at disse forbrytelsene som regel blir forklart med «voldsom lidenskap». Fem dager etter drapet på Ghofrane Haddaoui, ble 16 år gamle Aurélie kidnappet, voldtatt og drept av sin tidligere kjæreste, som deretter tok sitt eget liv. Denne forbrytelsen ble ikke oppfattet som sexistisk. Drapsmannen var ifølge pressen «vilt forelsket»⁸ i Aurélie, og taklet ikke bruddet mellom dem. Dette hindret ham likevel ikke i å voldta en annen ung jente dagen før drapet. Ifølge Annick Houel, Patricia Mercader og Helga Sobota, forfattere av boken Crime passionnel, crime ordinaire,⁹ forutsetter begrepet «crime passionnel» – en forbrytelse begått under innflytelse av voldsom lidenskap – at kjærligheten «av natur» innebærer et kontrollbegjær, og at dette rettferdiggjør det å «legge beslag på den andres kropp og liv». Og «den andre» er som regel en kvinne: Fire av fem drap som finner sted i parforhold begås av menn, de er altså desidert mer «lidenskapelige» enn sine kvinnelige partnere. Menn som har drept partneren sin forklarer som oftest handlingen med at de ble «provosert», mens kvinner som har drept partneren sin, forklarer det med selvforsvar.
Houel, Mercader og Sobota har i sin bok analysert omtaler av rettssaker i to regionale franske aviser mellom 1986 og 1993. De viser hvordan den journalistiske tilnærmingen til disse forbrytelsene uttrykker en nostalgi overfor en tid da likestilling mellom kjønnene ikke sto på dagsorden: familiens overhode hevder fortsatt sin autoritet, mens idealet om den hengivne og trofaste hustruen automatisk blir lagt til grunn. Kvinner som oppfører seg i strid med disse forventningene, blir omtalt i aggressive ordelag: «en kvinne som så å si selger seg på gaten», heter det om en kvinne som har reist fra familien sin. Når en mann dreper eks-kona si, som har flyttet sammen med en annen, fremstiller pressen saken som en hevnaksjon fra en bedratt ektemann. «Kvinners evne til å ta tilbake hele sin frihet etter en skilsmisse, blir fortsatt mistenkeliggjort», kommenterer forfatterne, som dermed viser hvordan «en fullstendig arkaisk forestilling om kvinner som noe man kan eie, fortsatt lever videre i vår kultur».
I Frankrike finnes det fremdeles ikke noen systematisk oversikt over drapssaker der kvinner blir drept av sin partner. Resultatet av den omtalte undersøkelsen til Libération, der man fant at 29 kvinner var blitt drept i løpet av to måneder, er mye høyere enn det franske innenriksdepartementets offisielle tall på gjennomsnittlig seks ofre per måned.
I Spania har feministiske organisasjoner registrert denne typen saker kontinuerlig gjennom flere år, og publiserer resultatene på internett (se sak under). «Dette burde vi også gjøre i Frankrike,» erkjenner Suzy Rojtmann i kvinnebevegelsen Collectif national pour les droits des femmes.
En studie som ble gjennomført over en periode på syv år ved Rettsmedisinsk institutt i Paris og publisert i 2001, fant at partneren var mistenkt i 51 prosent av sakene der kvinner var blitt drept.¹⁰ I tillegg til de klare drapssakene, følger regelsmessige dødsfall som skyldes skader fra vold kvinnen er blitt utsatt for tidligere. Det kan for eksempel være leverskader, eller depresjoner som ender med selvmord: «Halvparten av kvinner som opplever mishandling lider av tunge depresjoner, og de gjør fem ganger så mange selvmordsforsøk som gjennomsnittet,» forteller professor i medisin, Roger Henrion. (…)