Kamp om oljeledninger

Oljeforhandlinger mellom Moskva, Bejing og Tokyo Den russiske økonomien er avhengig av eksport av råolje og naturgass. De østasiatiske industrigigantenes formidable vekst gir Russland store muligheter til å øke sin olje- og gasseksport. Men den skarpe kontrasten mellom dynamikken i Øst-Asia og de enorme uberørte områdene i Sentral-Sibir vitner om at regionen er sårbar. Det nærliggende Kina har arbeidskraft, og nå har de også betydelige midler. Dette er både en styrke og en svakhet for russerne: Hvilke strategier vil de velge i forhold til Nordøst-Asia?
I løpet av det siste tiåret har Kina, i likhet med Japan og Korea, blitt en stor importør av råolje. Nesten halvparten av Kinas olje kommer fra Midtøsten, mens Japan og Korea importerer opptil 80-85 prosent av oljen derfra. Store deler av denne oljen fraktes gjennom Hormuzstredet og Malakkastredet, som betegnes som «potensielle konfliktområder» for verdens oljetransport. De økende geopolitiske vanskelighetene i Midtøsten oppfattes som en reell trussel for oljeimporten. Kina, som allerede er verdens nest største oljeforbruker, har i likhet med Japan og Sør-Korea et presserende behov for alternative råoljekilder og transportveier.
Mange av de store byene i regionen er samtidig nødt til å redusere luftforurensingen, og ønsker å gå over til naturgass. Eksport av flytende naturgass (LNG) til Japan, Sør-Korea og Taiwan står allerede for nesten 80 prosent av all handel med dette produktet. For Kinas del har imidlertid kostnadene ved import av LNG satt sine begrensninger, og man har derfor vært på jakt etter mer kostnadseffektive måter å øke tilgangen til naturgass på. Det nærliggende Sibir, samt Sakhalin-øya, har svært store hydrokarbonreserver, og fremstår derfor som et interessant alternativ.

Irkutsk-bassenget i det østlige platået i Sentral-Sibir har svært store olje- og gassreserver, men omfanget er ennå ikke kartlagt fullt ut. Likevel forventes det at fremtidig kartlegging vil øke de påviste forekomstene betraktelig. Inntil videre må det store raffineriet i nærheten av den regionale hovedstaden Angarsk importere sin råolje fra Vest-Sibir.
Det er også store forhåpninger knyttet til hydrokarbonreservene i Jakutsk-bassenget i nordøst, der utforskingen ikke er fullført ennå. Transport av olje og gass herfra må gå gjennom et område med permafrost, noe som er teknisk gjennomførbart, men svært kostbart. Oljerørledningen gjennom et tilsvarende område i Alaska kostet hele åtte milliarder dollar (1975-kurs). Hvis man legger til de antatte reservene i Krasnoyarsk-bassenget, er ressursene i det østlige Sentral-Sibir potensielt overveldende. Men det er fortsatt uvisst hvor mye tid og investeringer som trengs for å utforske området tilstrekkelig til å kunne starte produksjon.
På Sakhalin-øya har man imidlertid kommet mye lenger: De fleste hydrokarbonressursene på land er allerede uttømt, og flere olje- og gassprosjekter er i gang offshore, spesielt på den nordøstlige siden av øya.¹ Blant disse er Sakhalin-I-prosjektet, der utviklerne planlegger å bygge rørledninger over øya og frem til oljeterminalen De-Kastri på Sibirs fastland. Herfra kan oljen selges til høystbydende til kjøpere fra hvor som helst i verden.²
Noen av de mulige bruksområdene for gass som er diskutert i forbindelse med Sakhalin-I, har vært overføring via rørledning både til Sør- og Nord-Korea, samt til Japan. Men på grunn av Nord-Koreas politiske isolasjon ligger rørledningsprosjekter som involverer hele den koreanske halvøya, fortsatt et stykke frem i tid.
Sakhalin-II-prosjektet drives av et multinasjonalt konsortium anført av Shell (55 prosent) og flere japanske selskaper. Den første oljen ble produsert i 1999 og dagens produksjon ligger på gjennomsnittlig mer enn 70 000 fat per dag, som gir over en milliard dollar i årlig inntekt.
Neste fase i dette prosjektet er under forberedelse, og innebærer en investering på rundt 10 milliarder dollar. Dette er den største utenlandsinvesteringen som er på gang i Russland i dag. Gassen og oljen skal fraktes gjennom rør til den sørlige spissen av Sakhalin-øya, der man nå bygger to terminaler i Prigorodnoye, en for olje og en for LNG. (…)