Krigens hemmelige finansiering

Det er vanlig å forbinde profittjegerne i «ariseringen» med konsernledere og bankdirektører. Kommisjonene bestående av faghistorikere som skulle undersøke nazitiden – som ble nedsatt i mange europeiske stater og store foretak sent på 1990-tallet – forsterket det feilaktige helhetsinntrykket. I den nokså differensierte faglitteraturen blir i tillegg gjerne mindre og større nazifunksjonærer regnet som fløteskummere av «ariseringen».
Men for noen år tilbake kom også vanlige, tyske naboer i søkelyset, likeledes polske, tsjekkiske og ungarske folk som hadde nytte av «ariseringen». Dette var folk som ikke sjelden lot de skitne tjenestene de utførte for okkupasjonsmakten bli lønnet med «avjødifisert» eiendom. Likevel fører enhver fortolkning som bare konsentrerer seg om private profittmakere på villspor. Den treffer ikke sakens kjerne når spørsmålet skal besvares om hvor eiendommen til Europas eksproprierte og drepte jøder ble av.
Ut av dokumentene kunne jeg rekonstruere beslutningsprosessen i det militære forvaltningsområdet Serbia for seg selv. Der drepte tyskerne jødene uvanlig raskt. Allerede ett år etter overfallet, i midten av april 1942, oppsummerte militærforvaltningssjefen: «Allerede for flere måneder siden lot jeg alle jøder som kunne gripes i dette landet, skytes, og konsentrerte samtlige jødiske kvinner og barn i en leir. Samtidig, ved hjelp av SD,¹ anskaffet jeg en avlusningsbil, som nå om cirka 14 dager til 4 uker også kommer til å ha ryddet leiren for godt.» (Med avlusningsbil («Entlausungswagen») mente sjefen for militærforvaltningen en gassbil med innstrømmende motorgass som de jødiske kvinnene, barna og de eldre ble kvalt av.) Få uker senere var de aller fleste av de cirka 22 000 serbiske jødene døde. Den 23. mai fastslo jødereferenten fra Utenriksdepartementet: «Jødespørsmålet i Serbia er ikke lenger akutt. Der handler det nå bare om regulering av formuerettslige spørsmål.»
Avdeling 17 (senere 12) under den generalfullmektige for Serbias økonomi var ansvarlig for konfiskeringen av verdiene. Den ble ledet av Riksbankfunksjonær Hans Gurski som tidligere hadde arbeidet i staben til den i fortsettelsen fremdeles betydningsfulle Hermann Neubacher i Bucuresti. Enheter fra Wehrmacht og SS hadde så vidt rukket å drepe de serbiske jødene våren 1942 før fagfolk i Okkupasjonsforvaltningen og Fireårsplanmyndighetene møttes til råd om den endelige bruken av de materielle etterlatenskapene. 23. mai 1942 gikk Utenriksdepartementet fremdeles ut ifra at verdiene, så snart kravene til folke- og rikstyskerne var oppfylt, skulle «forvaltes i en slags stiftelse av Riket.» I den Kommissariske forvaltningen av jødiske hus- og landeiendommer regnet man også «med en mulighet for et forestående forfall av jødeformuen i Serbia til fordel for Riket».
De fleste funksjonærene betraktet det potensielle utbyttet av «ariseringen» som et forskudd på Serbias «krigsgodtgjørelse» til aggressoren Tyskland, som senere ville bli fastlagt i alle enkeltheter.
Også Fireårsplanmyndighetene engasjerte seg 21. mars 1942 fremdeles for «utnytting til fordel for Riket». Derimot opponerte Riksfinansministeriet. Dets representant Christian Breyhan oppmuntret i mai 1942 til at utbyttene «for ordens skyld må gå via det serbiske budsjettet». I den forbindelse ligger det fullstendig i militæranførerens hender å «fastlegge bruksformålet og instruere den serbiske forvaltningen etter det.»
En måned senere fant enda et møte om det samme spørsmålet sted. Representanten fra Utenriksdepartementet fortalte: «På møtet om likvideringen av den serbiske jødeformuen 19. juni i Fireårsplanens hus, ble det besluttet følgende på grunnlag av ulike forhåndsdiskusjoner: Formuen til jødene i Serbia skal inndras til fordel for Serbia […] Inndragelsen skal skje til Serbias fordel, fordi en inndragelse til fordel for Riket vil stride mot Landskrigsordningen i Haag. Men utbyttet kommer umiddelbart oss [tyskere] til gode.» I Landskrigsordningen i Haag lyder det krystallklart i artikkel 46: «Privateiendom får ikke inndras.» Forskriften gjelder riktignok bare for okkupasjonsmakten, ikke for den nasjonale forvaltningen i det okkuperte landet.
Få dager etter møtet i Berlin sluttet Göring seg til motargumentene til finansfagfolkene, og bestemte: Fra nå av skal «den jødiske formuen i Serbia […] inndras til fordel for Serbia», for derved, slik begrunnet han det, «å muliggjøre en finansiell hjelp til det serbiske statsbudsjettet som er sterkt belastet med okkupasjonskostnader.» Nå måtte den generalfullmektige for økonomi «påskynde overleveringen av jødeformuene sør for Donau, som han forvalter, for at Serbia raskest mulig kan begynne med utnyttingen». (Nord for Donau tok tyskerne som var bosatt i Batschka, i bruk rabiate metoder.) For øvrig ble det bestemt: «Den serbiske regjeringen må, til fordel for den serbiske stat, bringe frem en forordning for formuen til jøder som var jugoslaviske statsborgere den 15.4.1941 og som har verdier på serbisk grunn.» Det serbiske Ministerrådet lot denne tre i kraft 26. august 1942. I tillegg til de allerede nevnte hovedmotivene for avgjørelsen, å styrke dinaren² og late som om Landskrigsordningen i Haag ble respektert, ville okkupasjonsmakten også «stabilisere anseelsen til den serbiske regjeringen Nedica […] ved å frigi jødeformuen til fordel for Serbia».
Faktisk så utgjorde i annen halvdel av 1941 «krigsbelastningene omkring det dobbelte av de hittil udekte normalutgiftene i det serbiske statsbudsjettet», noe som straks medførte, også sett fra tysk side, «en høyst alvorlig trussel mot valutaen». Frem til da hadde okkupasjonskostnadene utgjort omkring 500 000 dinar i måneden. Den samlede formuen til de serbiske jødene anslo man i desember 1944 til tre til fire milliarder dinar. På tidspunktet for beslutningen i Berlin var det altså nok til å dekke okkupasjonskostnadene for et drøyt halvår, henholdsvis nok til å minske inflasjonspresset på den serbiske valutaen for en lengre periode. Følgelig meldte representanten for Utenriksdepartementet i september 1942, i forbindelse med punktet «Begrensning av okkupasjonskostnadene» som ble regelmessig behandlet i månedsrapportene: Temaet krever «for tiden ingen drøfting».

Slike setninger, slik de er dokumentert for Serbia, viser til den generelt anvendte, topp hemmelige ekspropriasjonsmetoden tyskerne brukte for å ta i besittelse all jødisk eiendom i hele det tysklandsregjerte Europa. Bare andre steder slettet de sporene grundig selv, og senere ble det også gjort av de kollaborerende finansforvaltningene og (nasjonal-)bankene i de underkastede landene.
De tyske okkupantene gjorde nasjonale institusjoner til helere, helst på basis av selvinnførte nasjonale lover. De lot pengene flyte i samlebegeret, inn i statsbudsjettet, for å tilegne seg dem derfra i en vasket form, som nå kun bar spor av sin opprinnelse.
Krigsfinansieringsteknikken som gikk ut på å omgjøre privatformuer til statslån gjennom statlig disponerte overførsler, og som ble anvendt i Tyskland allerede i 1938, er blitt ignorert av dem som beskjeftiget seg juridisk, moralsk eller historiografisk med «ariseringen». De imøtekom ønsket til den tyske ledelsen som ville fortie den materielle nytten av ranet. Det var ikke lov å fortelle om den tvangsmessige omgjøringen av jødiske verdier til krigslån, konkrete tall om utbyttet forble hemmelig. Isteden skulle jødeforfølgelsene bli propagert for og oppfattet som et rent ideologisk spørsmål. De forsvarsløse ofrene for et ondskapsfullt masserøvermord skulle fremstå som foraktelige fiender. På en liste skrevet av Wehrmachts øverstekommando med 19 politiske og militære problemer – som utløste uro blant soldatene, og som skulle pareres av offiserene med så enhetlige svar som mulig – sto i 1943 spørsmålet: «Har vi ikke våget oss for langt i jødespørsmålet?» Svaret lød: «Gal spørsmålsstilling! Det er en nasjonalsosialistisk og verdensanskuelig grunnsetning, ingen diskusjon!» Det er ingen grunn til å forveksle argumentasjonshjelpen til nazistiske indoktrinatorer med de historiske fakta. (…) (…)