Religiøs konservatisme og autoritær politikk

En million pilegrimer inntok Roma 8. april for å følge begravelsen til Johannes Paul II på Petersplassen og via storskjermer plassert i og utenfor byen. Flere hundre millioner tv-seere samlet seg, i tre timer, om en begivenhet med eksepsjonell symbolsk betydning: begravelsen til globaliseringens første pave.

Bildene av den spøkefulle vinden som «bladde i» bibelen på sypresskisten før den tok fatt i kardinalenes blodrøde kapper, har brent seg inn i den globale hukommelsen. Den katolske sørgedansen for en avdød pave forente for en skakket stund kontinenter, kulturer, politiske strømninger og folk som ellers holdes atskilt på så mange vis – og fortsatt kommer til å gjøre det.
Pave Johannes Paul IIs død har hatt en fenomenal innvirkning over hele verden, og dette skyldes ikke bare den intense medieoppmerksomheten, som antakelig har irritert både rettroende hedninger og enkelte kristne. «Vi har vært vitne til en pavedyrkelse over alle grenser,» beklager for eksempel Marcel Manoël, president for Den reformerte kirken i Frankrike (ERF). Den kollektive sympatibevegelsen etter pavens død har også sammenheng med hans usedvanlige personlighet og hans personalisering av pavedømmet i løpet av sitt 27 år lange pontifikat.
Den 16. oktober 1978 ble 58 år gamle Karol Wojtyla valgt til pave – historiens første av slavisk opprinnelse. Han ble foreldreløs og «alene i verden» da han var 20 år gammel og var deretter vitne til nazismens barbari og kommunismens totalitarisme i hjemlandet sitt. Den tragiske skjebnen til denne polakken har gjort et sterkt inntrykk. Dette har gitt ham en særegen legitimitet i sitt arbeid for å forene Den katolske kirken med menneskerettighetene. Også hans stadige påminnelser på den internasjonale arenaen om menneskets verdighet fra fødsel til død. Selv om han dermed risikerte å skape forvirring omkring sitt image.

Johannes Paul IIs fysiske svekkelse etter attentatforsøket mot ham på Petersplassen 13. mai 1981, og hans lange sykeleie – som i manges øyne ble altfor velvillig stilt til skue for skamløse kameralinser – har berørt mange mennesker. De har berømmet motet og verdigheten til denne gamle gjeteren i hans kamp mot sykdommen - uten nødvendigvis å være en del av hans flokk.
Helt siden ungdommen var Karol Wojtyla en handlingens mann. Han hadde lest Rilke, Dostojevskij og sine landsmenn Adam Mickiewicz og Cyprian Norwid. Hans filosofiske læremestere var Max Scheler og Edmund Husserl, men også Emmanuel Levinas, annethetens jødiske filosof, som han tok imot i sin sommerresidens i Castel Gandolfo etter at han var blitt pave. Lesningen overbeviste Johannes Paul II om at den andre ikke var det helvetet som Sartre beskriver, men en absolutt nødvendighet for mennesket. Han ble tilgivelsens, angerens og forsoningens pave.
Den 27. desember 1983 besøkte han Rebbibia-fengselet i Roma og tilga den tyrkiske høyreekstreme attentatmannen som hadde forsøkt å ta livet av ham to år tidligere. Johannes Paul II - som en gang ble kalt «Lolek» og spilte fotball med sine jødiske skolekamerater - gjorde den største gesten noen pave noensinne har gjort: Da han 13. april 1986 krysset Tiberen og besøkte synagogen i Roma, og fordømte dermed to tusen år med kristen antisemittisme. Han fikk «tilbakefall» i 2000, da han ved holocaustminnesmerket Yad Vashem og ved Klagemuren i Jerusalem ba om tilgivelse for krenkelsene av det jødiske folk.
Ett år senere var han den første av Sankt Peters etterfølgere som besøkte en moské – i Damaskus. Noen år tidligere overrasket han mange ved å samle verdens fremste religiøse ledere til «verdensbønnedag for fred» 27. oktober 1986 i Assisi. Og i mars 2000 trosset han motviljen fra konservative kardinaler og fordømmelsen fra tradisjonalistiske tilhengere av den skismatiske biskopen Marcel Lefebvre, og ba høytidelig om tilgivelse for ugjerninger begått av kristne opp igjennom historien.
På begynnelsen av et århundre som preges av haukenes tilbakekomst, tragisk illustrert ved terrorangrepene 11. september 2001, fremsto Johannes Paul II som en «duenes pave» som vektla dialog mellom kulturer.
En annen årsak til pavens popularitet var at han fornyet pavedømmets image. Erkebiskop i Lille i Frankrike, Gérard Defois, mener at «med ham var ikke paven lenger en institusjonsleder, som den tradisjonsbundne Pius XII, men en opinionsleder.» Johannes Paul II reiste mye, og «brakte Vatikanet ut av Vatikanet», ved å tale til rundt tre hundre millioner mennesker i løpet av et hundretalls reiser. Han var også en mediebevisst pave, som med sin erfaring som teaterskuespiller i Krakow på mesterlig vis kombinerte sin magiske tale med ny kommunikasjonsteknologi. Han var en massenes pave som mer enn noen annen i sin generasjon kunne samle enorme folkemengder: Under Verdensungdomsdagene i 1995 i Manila, holdt han messe for over fire millioner troende. (…)