«Å få fanger til å lukte som fanger»

Fengsling som universalløsningI løpet av de siste ti årene har fengselsforholdene i Frankrike blitt betraktelig verre. Kritikk fra flere parlamentariske kommisjoner og humanistiske erklæringer har ikke klart å stoppe denne utviklingen, ikke engang bremse den. Nylig ble det innført enda mer undertrykkende tiltak, som ytterligere forverrer en allerede uakseptabel situasjon. Denne politikken, som ifølge fengselsmyndighetene og de fengselsansattes fagforeninger handler om å ta tilbake kontrollen, bygger på forestillingen om fengsling som universalløsning og ønsket om å gjenreise autoritet.
I disse resolutte talemåtene er det er ikke vanskelig å kjenne igjen forslitte fraser fra den pågående konservative revolusjonen i USA – de er knapt nok oversatt til fransk. I en epoke med «nulltoleranse» og et svært utrygt arbeidsmarked, blir fengselet i stadig større grad brukt som et redskap for å beskytte samfunnet mot den såkalt «farlige» samfunnsklassen, og da spesielt de mest sårbare delene av den: Gjennom fengselspolitikken organiseres en form for sosial apartheid som vi ikke har sett maken til siden 1800-tallets deportasjon av straffedømte til arbeidskolonier i oversjøiske områder, for eksempel Fransk Guyana.¹
Et av de mest åpenbare resultatene av denne politikken, er stadig mer overbefolkede fengsler. Til tross for en rekke prosjekter for bygging av nye fengselsanlegg og selektive benådninger, er kapasiteten sprengt. Dommerne fortsetter å fylle opp fengslene, med støtte i den svært ideologiske forestillingen om at flere innesperringer vil føre til mindre kriminalitet. Det har aldri vært så mange innsatte, aldri så lange fengselsdommer og så mange livstidsdommer, aldri så mange personer under rettslig kontroll.
Problemet med overfylte fengsler er allerede blitt kritisert fra mange hold. Men selv de best informerte på utsiden kan knapt forestille seg hvordan det er å leve under slike forhold. Man kritiserer for eksempel at tre eller fire fanger blir stuet sammen i én celle på ni kvadratmeter, men er uvitende om de massive begrensningene når det gjelder tid i besøksrom, dusj, sosiale og kulturelle aktiviteter, luftetider, kvaliteten på måltider, helsetjenester – og også økt arbeidsløshet innenfor murene. Alle disse dagligdagse konsekvensene gjør fengselsbefolkningens liv enda mer elendig.

To andre aspekter ved endringsprosessen som er i gang i Frankrike, har fått mindre medieoppmerksomhet, men er akkurat like fundamentale: utbredt voldsbruk og økonomisk utpressing av fangene.
For å holde den potensielt eksplosive situasjonen i fengslene under kontroll og knuse enhver spire til motstand, er fysisk og psykisk vold blitt en stadig viktigere del av måten straffeanstaltene drives på. Et tydelig signal om den pågående kursendringen kom i februar 2003, da den franske justisminister Dominique Perben etablerte spesialenheter for opprettholdelse av orden i fengslene, de såkalte ERIS-enhetene (Equipes régionales d’intervention et de sécurité). Etter dette har bruk av vold mot innsatte økt betraktelig, til øredøvende taushet fra medier og rettsvesen.² ERIS-enhetene organiserer storstilte razziaer i fengslene, men operasjonene har ikke gitt noen overbevisende resultater. De fungerer først og fremst som påskudd for veritable straffeekspedisjoner og kollektive avstraffelser etter fluktforsøk og ubetydelige episoder.³
Siden høsten 2004 har tendensen til en tøff konfrontasjonslinje blitt sterkere, helt inn i cellekorridorene. I Lannemezan-fengselet bruker stadig flere betjenter kampuniform, og et symptomatisk redskap har dukket opp, nemlig håndjern. I isolasjonsavdelingen ved Fleury-Mérogis-fengselet utenfor Paris blir de innsatte påsatt håndjern «på amerikansk vis» (fangen må strekke ut armene mellom cellesprinklene og blir påsatt håndjern før betjentene åpner døren. o.a.) hver gang de skal forflytte seg i eller utenfor bygningene. Det kan se ut til at håndjern er blitt en del av standardutrustningen blant fengselsbetjenter. Til og med ved fengselssykehuset i Fresnes har avdelingslederen håndjern og sikkerhetshansker hengende i beltet – til tross for at 90 prosent av de innsatte er for syke til å komme seg ut av senga selv.
Det vakte sterke reaksjoner da en kvinnelig innsatt i Fleury-Mérogis-fengselet måtte føde med håndjern på 31. desember 2003. Det ble imidlertid mye mindre oppstyr ett år senere, da justisdepartementet beordret at alle pasienter ikke bare skulle ha fotlenke, men også påsettes håndjern på ryggen under transport til lege. For den minste undersøkelse kan altså fangene bli sittende fastlenket i timevis under transporten. Man må ha opplevd dette selv for å forstå hvor smertefull en slik behandling kan være, og hvorfor stadig flere innsatte nekter legebehandling under slike forhold.
I tillegg til denne dagligdagse volden kommer stadig mer brutale disiplinæroverføringer og isolasjon. Alle innsatte lever med trusler om fysisk vold og plassering i isolat hengende over seg. Individer som blir ansett som urostiftere og tilbøyelige til å organisere motstand blant de innsatte, blir skyteskiver. Man har gjeninnført den såkalte «helvetesrunden» fra tiden med de såkalte spesialanstaltene med høy sikkerhet (Quartiers de haute sécurité): omtrent 200 såkalt «farlige» fanger turnerer til ulike isolasjonsavdelinger rundt omkring i Frankrike – to måneder her, to uker der, fire måneder et annet sted…⁴ Noen etapper innebærer ekstra hard belastning, med det formål å bryte folk ned.
Isolasjonsavdelingene ved sentralfengslene er attpåtil fullstappet. Tidligere var disse plassene forbeholdt de alvorligste psykiatriske tilfellene og fanger som var «beskyttet» av administrasjonen, men i dag blir innsatte plassert der i kortere eller lengre perioder uten det minste grunnlag. Ved sentralfengselet i Moulins kan for eksempel ledelsen plassere en innsatt som har normal soning i isolat, for å få plass til en nyankommet. Og for å bøte på manglende isolasjonsceller, bruker man stadig oftere såkalt «confinement»: Det vil si at den innsatte blir plassert i en vanlig celle ved en regulær fengselsavdeling, men celledøra kan bare åpnes med en politibetjent og forsterket eskorte til stede. Den innsatte får kun én time i friluft daglig, og fratas TV, radio og en stor del av sine egne eiendeler. Dusj er begrenset til et absolutt minimum, og man har formelt ikke adgang til andre vanlige aktiviteter som telefon, vaskeri, treningsrom og bibliotek. (…)