Den brune, gule og sorte festen

Dersom man i dag spør befolkningsgruppen under 50 år (de som ble født mens Den kalde krigen delte verden i to og det amerikanske imperiet var i støpeskjeen) hva de forbinder med ordet Bandung, vil de fleste høyst sannsynlig bli svar skyldig. Navnet på denne byen på Vest-Java i Indonesia vekker kun vage minner om en eller annen konferanse – eller var det et slag? – for lengst fortrengt bak all informasjonen om Jalta (1945) og Dien Bien Phu (1954). For mange av oss som flakker verden rundt med en penn i hånden og et utgått eller forfalsket visum i lomma, var Bandung imidlertid, i et par tiår, av stor betydning. På et vis var det selve symbolet for en epoke: Det var avkoloniseringens friske ungdomstid, da de store europeiske imperiene trakk seg tilbake fra sine kolonier, valgte andre løsninger enn full krig; det var tiden verden kunne fødes på ny.

Dersom man skulle be meg om å velge en hendelse som i tiden etter 1950 har endret historiens gang merkbart (kandidatene er mange: Stalins bortgang i 1953, som gjorde slutt på kommunismens krigerske fase; Berlinmurens fall i 1989, som markerte slutten på Den kalde krigen; Genève-konferansen i 1954, som endte Frankrikes krigføring i sørøst-Asia; Cubakrisen i 1963, og den påfølgende frykten for atomkrig; den første kinesiske H-bomben i 1967; det amerikanske nederlaget i Vietnam; Ayatolla Khomeinis maktovertakelse i 1979, som markerte begynnelsen på islams krigerske fase…), ville jeg særlig trekke frem disse aprildagene i 1955, da representanter for over halvparten av jordens befolkning møttes i Bandung, en times flytur fra Djakarta. Disse dagene da kolonisystemet ble erklært avskaffet, og alle jordens raser likestilt. (…)