Latin-Amerika organiserer seg

USAs «bakgård» er mer politisk fragmentert enn noensinneDet sies at før i tiden pleide alle journalister som kom til La Paz i Bolivia å sjekke inn på et hotell ved Plaza Murillo, rett overfor presidentpalasset. Her ba de om et rom «med utsikt til statskuppet».
Det kommer helt sikkert til å fortelles nye historier om hendelsene i Latin-Amerika nå på begynnelsen av det 21. århundret, for eksempel at alle presidenter av sikkerhetshensyn må ha kontor med «direkte adgang til helikopter». I likhet med den argentinske presidenten Fernando de la Rúa i 2001 og den bolivianske presidenten Gonzalo Sánchez de Lozada i 2003, var det nettopp ved hjelp av denne typen luftfartøy at statslederen i Ecuador, Lucio Gutiérrez, flyktet fra presidentpalasset Carondelet 20. april i år.
En trist utgang for en som tidligere ble sett på som redningsmann. I januar 2000 var Gutiérrez, da i egenskap av oberst, en av lederne for det kortvarige statskuppet som avsatte president Jamil Mahuad. Avsettelsen kom på bakgrunn av et folkelig opprør der urfolksorganisasjoner spilte en sentral rolle. Oberst Gutiérrez, som litt forhastet ble omtalt som en «ecuadoriansk Hugo Chávez», tilbrakte seks måneder i fengsel, ble ekskludert fra hæren - og vant presidentvalget i november 2002. Gutiérrez hadde alliert seg med Pachakutik, den politiske fløyen til CONAIE, den mektige sammenslutningen av urfolksorganisasjoner i Ecuador.¹
Det tok imidlertid bare noen få måneder før den gamle obersten sviktet alle sine støttespillere, fremfor alt ministrene fra Pachakutik, da han sluttet helhjertet opp om politikken til Det internasjonale pengefondet (IMF) og omtalte seg selv som «Bushs fremste allierte» i regionen. Så fulgte en rekke upopulære tiltak og tvilsomme politiske manøvrer, før Gutiérrez til slutt gikk for langt. Den 8. desember 2004 ble 27 av 31 høyesterettsdommere avsatt av et flertall parlamentarikere «etter ordre» fra presidenten. Nye dommere ble satt inn, og 31. mars i år henla de korrupsjonssakene mot eks-presidentene Gustavo Noboa og Abdalá Bucaram. Disse to tidligere statssjefene fikk dermed tillatelse til å vende hjem – henholdsvis fra eksil i Panama og i Den dominikanske republikk. Dette førte til opptøyer i Ecuador.
Hæren, preget av sterk misnøye, trakk tilbake sin støtte til Gutiérrez, og Kongressen skjøv ham ut i kulden: 60 av 100 representanter stemte for å avsette ham, for ikke å gå under med ham. Den offisielle årsaken til avsettelsen, at presidenten hadde «forsømt sitt embete» (siden han hadde vist «manglende respekt for Grunnloven») holder neppe mål rent juridisk. Likevel valgte Washington å la ham fare, til tross for at Bush-administrasjonen helt til siste stund hadde uttrykt sterk støtte til sin allierte i Ecuador.

Det Latin-Amerikanske kontinentet har altfor lenge vært underlagt liberalistisk fundamentalisme. Der 225 millioner, altså 43,9 prosent av befolkningen, lever i fattigdom, sitter regjeringene på tikkende bomber. «Vaktbikkjene» forsøker iherdig å opprettholde status quo: «Aksepter din situasjon. Selv i perioder med økonomisk krise, blir ingen lykkelige av penger.»² Perioden da befolkningen var preget av resignasjon er over: «Sosial rettferdighet? Den kommer nærmere for hver dag… akkurat som horisonten!».
For første gang siden 60-tallet er flere sittende regjeringer fra venstresiden – i Argentina, Brasil, Uruguay og Venezuela – innstilt på å endre kursen til disse «republikkene uten borgere», preget av sosial misnøye og eksklusjon. Bortsett fra Fidel Castro, er Venezuelas president Hugo Chávez riktignok den eneste presidenten som fremmer en utviklingsmodell som i betydelig grad skiller seg fra enigheten med Washington. Men USA møter motstand fra flere deler av kontinentet, og forsøker å gardere seg ved å styrke aksen av trofaste støttespillere – det vil si Mexico og Mellom-Amerika, samt de USA-vennlige landene i Andes-regionen, der Gutiérrez' Ecuador, sammen med Colombia, spilte en nøkkelrolle (i likhet med Sánchez de Lozadas Bolivia).'
Siden 90-tallet har Washingtons offensiv basert seg på frihandelsavtaler. Først Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA),³ som skulle utvides med Det all-amerikanske frihandelsområdet (ALCA). Denne avtalen skulle etter planen begynne å spre det ultraliberalistiske viruset over hele kontinentet fra 1. januar 2005. Men prosjektet har kjørt seg fast, på grunn av protester fra sosiale bevegelser i «Den kontinentale kampanjen mot ALCA», avvisning fra det sørlige fellesmarkedet MERCOSUR,⁴ og motstand fra Venezuela.
For å omgå disse vanskelighetene, har USA i all hast undertegnet avtaler med blokker av land og enkeltland, som Mellom-Amerika og Den dominikanske republikk (CAFTA – Central American Free Trade Agreement), Ecuador, Colombia og Peru.⁵ I likhet med ALCA-prosjektet omhandler disse frihandelsavtalene både rent økonomiske spørsmål og spørsmål om statsadministrasjon, arbeidslovgivning, intellektuell eiendom, miljø, natur- og energiressurser, samt helse og utdanning. Under «forhandlingene» om disse avtalene får latino-landene bare muligheten til å komme med små tilføyelser, og Washington gir ingen innrømmelser når det gjelder hovedinnholdet i avtalene, som kun tjener USAs interesser.
Denne dårlig skjulte nykolonialismen får befolkningene i Latin-Amerika til å tordne. «Jeg tviler ikke på at de ender opp med å privatisere hele staten,» hører man stadig vekk. «Hvis det fortsetter på denne måten, kommer vi til å våkne opp en morgen og oppdage at landet tilhører Coca-Cola!» Det har vært store protester i Mellom-Amerika. I Peru og Ecuador har man igangsatt underskriftskampanjer for å få regjeringene til å holde folkeavstemning om frihandelsavtalene. I Bolivia har press fra sosiale organisasjoner hindret regjeringen i å gå videre med forhandlinger om frihandelsavtalen som på spansk forkortes til TLC (Tratado de Libre Comercio) – og omdøpt til «Total Locura Capitalista» (total kapitalistisk galskap). (…)