Når knappheten rår

En gang min gamle filosofilærer var på besøk hos filosofen Martin Heidegger i Tyskland, snøftet Heidegger foraktelig etter å ha pekt på Jean-Paul Sartres eksistensialistiske hovedverk Væren og Intet i bokhyllen. Han ergret seg over at Sartre plasserte eksistensialismen tilbake til Descartes og det frie subjektet.
Jean-Paul Sartre er likevel en av verdens mest leste forfattere – selv om han som filosof ikke lenger har samme status. Men både Sartre og Simone de Beauvoir er fremdeles kjente intellektuelle forbilder.
Sartre ble født for 100 år siden (21. juni 1905), og døde for 25 år siden. Dette ga anledning til en større utstilling i Paris på Nationale Biblioteque France over Sartre og hans bøker, skuespill, politiske skrifter, liv og miljø – presentert gjennom video, situasjonsbilder, håndskrevne manuskripter og filmatiserte utdrag fra mange av hans skuespill. Turen gjennom dette arkivet vitnet om en engasjert forfatter, og ikke minst politisk tenker og aktivist.
Man danner seg et bilde av hans ustoppelige engasjement som intellektuell – myten om Jean-Paul Sartre holdes i live. Spesielt romanen Kvalmen og bokessayet Eksistensialisme er humanisme har solgt i hundretusener og preget folks oppfatning av hva eksistensialisme er. Eksempelvis finner vi i Eksistensialisme er humanisme følgende sitater: «… menneskets skjebne er i mennesket selv. (…) det finnes ikke annet håp enn i handlingen.» Menneskets skjebne er altså ikke determinert, slik en pessimist ville anta. Eller: «Eksistensialismen tar aldri mennesket som mål, for mennesket skal ustanselig bygges opp. (…) Mennesket er bestandig utenfor seg selv, det er ved å projisere og tape seg selv utenfor seg selv at det føler menneskets eksistens. (…) mennesket er ikke innestengt i seg selv, men stadig nærværende i et menneskelig univers, det er det vi kaller eksistensialistisk humanisme.»
Dette essayet var først et foredrag for en fullpakket sal i 1945 – folk sto på skuldrene til hverandre! Der var også forleggeren som fikk bokideen. I diskusjonen som fulgte påpekte Sartre allerede den gang at «det er historien som skaper individene. (…) Den eneste progressive holdning vi kjenner, er marxismen. Det er marxismen som stiller tidens virkelige problemer.»
Inntektene fra slike og andre bøker holdt Sartre med så god inntekt livet ut at han kunne spise på restaurant daglig. Han var også svært spandabel med sin omgangskrets, hvor enkelte også ble underholdt av ham.

Men det var lenge siden Sartre satt pengelens med frakken på og leste og skrev – på våte og kalde vinterdager – tett opptil lokalkafeens kakkelovn. Det ryktes at da han strenet hjemover på kvelden hadde frakken stivnet da den tørket, slik at den sto ut i buksebaken.
I denne perioden, da han var i begynnelsen av tjueårsalderen, traff han Simone de Beauvoir. Hun skriver at de var «av samme slaget, og det som var mellom oss, ville leve like lenge som vi selv – men det kunne likevel ikke gi noen erstatning for den flyktige rikdommen ved møtet med andre vesener. Hvorfor skulle vi frivillig gi avkall på hele den skalaen av overraskelser, skuffelser, lengsler og gleder som ble bydd oss?»¹ Og for Sartre var nemlig «familien» en føydalkode, det å gifte seg og stifte familie kunne derfor være umoralsk, en feighet og flukt fra friheten, fordi man ikke utholder frihetens bakside – ensomheten.² De Beauvoir forteller at da de møtte hverandre foreslo Sartre åremålskontrakter, først en toårspakt som skulle følges av at de dro hver sin vei utenlands de neste 2-3 årene. Det ble ikke noe av. Hun ville på sin side heller ikke at forholdet skulle «få utarte seg til tvang eller vane. For enhver pris måtte det bevares mot den fordervelsen.»³ På den annen side fridde Sartre til de Beauvoir de gangene hun var ulykkelig, men hun var en uforsonlig motstander av institusjonen ekteskap. Hun ønsket seg ikke barn og undertrykkende barnestell, og hun mislikte tanken på å være mor og synet av pattende spedbarn. Det er mindre kjent at hun var bifil – ifølge dagbøkene hadde hun allerede forhold til kvinnelige studenter i 1930-årene. Og de Beauvoir levde som eldre mer og mer lesbisk. De levde begge ut en slags polygam tilværelse. Deres seksuelle relasjon hadde dødd ut i løpet av noen år, men de Beauvoir var fortsatt søster, kamerat og mor. (…)