Transavantgarden er den siste kunstretningen i det tjuende århundre. En stille revolusjon som introduserer historiske fragmenter av liv i det non-figurative bildet. Transavantgardens «far», Achille Bonito Oliva, er professor i moderne kunst ved La Sapienza-universitetet i Roma. Han er kunstteorietiker og utstillingsleder, blant annet ved Venezia-Biennalen. Bonito Oliva gjestet nylig Norge i forbindelse med åpningen av en større utstilling om transavantgarden på Kistefos-Museet til Christen Sveaas på Jevnaker i Norge.
– Hva er egentlig transavantgarden for oss som i dag bare ser bildene?
– Politisk sett er transavantgarden en konsekvens av Kippurkrigen i 1972. Det var den gang araberlandene etter Israels okkupasjon av Golanhøyden brukte oljen som politisk pressmiddel for å kaste lys på undertrykkelsen i Palestina. Den økonomiske krisen som fulgte ødela for det vestlige industrisamfunnet, vareproduksjonen ble flyttet til Asia og arbeiderklassen fikk problemer – det sosialistiske prosjektet ble lagt dødt. Det kom som et sjokk på alle. Da det gikk opp for oss at den politiske optimismen sosialismen bygde på gikk under, måtte også kunsten – som samtidens kritiske blikk på verden – revurderes.
– Historisk sett er transavantgarden en gjentagelse av bruddet med klassisismen etter den tyske plyndringen av Roma i 1530. I protest mot undertrykkelsen av det frie uttrykket som kjennetegner renessansen begynte kunstnerne å kopiere Michelangelo, Rafael og Leonardo da Vincis måte å male på, for at den humanistiske arven ikke skulle bli borte – altså manierisme. Det samme ønsket om å frigjøre oss fra ensrettingen opplever vi i dag. Jeg sier derfor at transavantgarden er historisk begrunnet nymanierisme. Et forræderi mot en ideologisk tidsånd på 70-tallet kunstneren ikke lenger trodde på.
– Forræderi?
– Hadde vi den gang fulgt akademiets snevre visjon av hva kunst er, ville transavantgarden aldri sett dagens lys.
– Og hvordan begynte det?
– Det begynte i 1978 med fem italienere, alle svært forskjellige fra hverandre. Enzo Cucchi, Sandro Chia, Francesco Clemente, Mimmo Paladino og Francesco De Maria (se illustrasjoner). En fantastisk blanding av forståelse av bildets nye innehold, ironi, tidløshet og motiver som øyeblikkelig slo gjennom i Italia. Men bare to år senere ble transavantgarden presentert som internasjonal bevegelse på Venezia-Biennalen, der bildene eksploderte i all verdens farger, former, stemninger og uttrykk. Alt fra fragmenter, tegn, bilder, linjer, rammer og rabling til landskap, kart, diagrammer, profiler, silhuetter, trykk, modeller, karikaturer, graffiti, litografier, etsninger, pastell og treskjæring ble trukket inn. Kunstens forankring i en bestemt ideologisk ide om verden var brutt.
– Du sammenlignet for en tid siden bombingen av Bagdad med plyndringen av Roma i 1530. De amerikanske soldatene som endevendte Saddams palasser som med keiser Karl den femtes lanseknekter. Er transavantgarden et politisk prosjekt?
– Som reaksjon på ensrettingen av kunsten er den det, og det skal sies at frem til 80-tallet lå hegemoniet i malerkunsten i USA. Det gjør det ikke lenger.
– Men hva er det synlige uttrykket på denne forandringen?
– At kunsten stadig mer bryter inn i hverdagslivet. Kunsten og mennesket står langt nærmere hverandre i dag enn de gjorde for tjue fem år siden.
– Du har skrevet et essay om Marcel Duchamp der du lanserer uttrykket «likegyldighetens skjønnhet» som en ny fri form for protest. Hva legger du egentlig i dette uttrykket?
– Marcel Duchamp bruker likegyldigheten som et filter mot verden for å kunne dyrke sin nietzschianske nihilisme.
– Som protestform?
– Som protestform, men en atypisk protestform fordi den er løsrevet fra politikkens ideologiske romantikk.
– Mener du da aggresjonsløs?
– Ikke bare aggresjonsløs. Likegyldigheten blir et vennligsinnet, intimt uttrykk for Duchamps politiske engasjement. Han illustrerte dette med et bilde av seg selv og en naken kvinne på hver side av et sjakkbrett. Den nakne kvinnen er tilværelsen, sjakkbrettet er filteret mellom ham og verden – det synlige tegnet på at han kler virkeligheten naken uten selv å berøre eller skade den.
– Du kaller det «likegyldighetens skjønnhet». I Styles of Radical Will kaller Susan Sontag dette, med referanse til tenkningens sammenbrudd etter Holocaust, for «taushetens skjønnhet» – en erkjennelse som fikk henne til å oppgi sakprosa for fiksjon.
– Ja, det stemmer. Men jeg forstår ikke hvorfor hun som tenkte så godt begynte å skrive romaner. Transavantgarden verken oppgir eller bryter med noe. Transavantgarden gjenoppdager fortellingen om mennesket. Ikke den store fortellingen, den døde med ideologiene, men den lille og dagligdagse fortellingen om mennesket i en triviell multikulturell verden.
– Men hva er det med det kunstneriske språket, siden det hele tiden gjenoppstår rent og ubesudlet?
– Kunstneren innehar en særstilling. Tenkeren vil redde verden. Kunstneren stiller spørsmål om politikere kan redde verden, siden de bruker ideene som forføreriske masker i sine realpolitiske spill. Eksempelvis gjør Machiavellis «prins» tenkningen til en korrupt forførerisk fordreining av den gode vilje for maktens skyld. Kunsten avslører løgneren bak masken.
– Er det denne avsløringen kunsten handler om?
– Helt riktig. Kunstens privilegium er et udogmatisk forhold til verden, et privilegium som gir kunstneren en maksimal uttrykksform. I en tid som vår er det derfor ikke rart at kunsten mer enn noensinne taler enkeltmenneskets sak – redelig, uten løfte om frelse, uten ideologisk optimisme. Kunsten er verken optimist eller pessimist, verken borgerlig eller antiborgerlig, verken rik eller fattig, verken degenerert eller et redskap for noe regime. Kunsten har ingenting med ideologi å gjøre. Ideologisk kunst er ikke ekte – den lenker mennesket i stedet for å sette det fri.
– Er kunstens fortrinn å representere en udødelighet?
– Det kan du godt si, men ironisk nok – stilt opp mot sine verk – blir kunstneren en biologisk blunder fordi han som alle andre mennesker dør, i motsetning til kunsten som lever videre.
– Og hvor udødelig er transavantgarden, hvor står den i dag?
– Utstillingen her i Norge på Kistefos gjorde meg svært tilfreds. Bildene reiser verden rundt. Transavantgarden er blitt et inkluderende prosjekt hvor alle mennesker fritt kan glede seg over sitt eget møte med kunsten. Den utgjør en epokeforandring – skrittet fra modernismen og over i det postmoderne. En postmodernisme som fortsatt vil være aktuell fordi den gjennom stadig flere mangfoldige kunstneriske uttrykk sprer elementer av frigjørende handling.
– Er vi er vitne til en avmytologisering av verden?
– Virkeligheten er som Roland Barthes sier en verden av tegn. Det er blitt kunstens oppgave å formidle disse uttrykkene. Barthes var den første som – med referanse til det jeg nettopp sa om nymanierismen – tok i bruk utrykket «forræder» om den som oppgir den snevre lineære akademiske fortellingen om kunsten. Det hjalp meg å finne den nye intellektuelle kunstneren som type. Transavantgardens forræderi er sideblikket på verden, et sideblikk som fyller kunsten med metaforer og allegoriske fortellinger, men fremfor alt forståelsen av at det verken finnes antikk, kontemporær eller moderne kunst. Kunsten er fri. Det er derfor vi aldri gir slipp på den. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
