«Plan B»

Etter fiaskoen på EU-toppmøtet 16. og 17. juni, der de 25 medlemslandene ikke klarte å bli enige om EUs langtidsbudsjett, kan vi klart og tydelig slå fast at Frankrikes og Nederlands nei til grunnlovstraktaten ikke er årsaken til EUs krise. Folkeavstemningene sørget snarere for at den kom frem i lyset.
Budsjettdiskusjonen som fikk toppmøtet til å grunnstøte, var verken knyttet til grunnlovstraktatens skjebne eller til tidsplanen for ratifisering, som det fortsatt var relativt lang tid igjen av. De to neiene åpnet et rom for debatt, som åpenbart ikke begrenser seg til størrelsen på medlemslandenes bidrag til EU-budsjettet og hvilke «gjenytelser» de kan forvente. Det er den europeiske konstruksjonen som helhet, både hva den sier og ikke sier, som er satt på dagsorden. Gjennom demokratisk press er selve EUs fundament blitt gjenstand for åpen diskusjon.
Lederne av EU-institusjonene gjør alt de kan for ikke å miste ansikt fullstendig, også om det betyr å fornekte det åpenbare. På en pressekonferanse 16. juni med EU-kommisjonens leder José Manuel Barroso, EU-parlamentets president Josep Borrell og Luxembourgs statsminister og leder for EU-formannskapet, Jean-Claude Juncker, kom sistnevnte med følgende surrealistiske uttalelse: «Jeg fastholder hardnakket min tro på at verken franskmennene eller nederlenderne har forkastet Grunnloven».
Fristen for ratifisering av grunnlovstraktaten, som var satt til 1. november neste år, er utsatt til midten av 2007, og i juni neste år skal det holdes et nytt toppmøte for å oppsummere de nasjonale debattene. Dette har allerede ført til at folkeavstemningene som var planlagt i Danmark, Portugal, Den tsjekkiske republikk, Polen og Storbritannia er utsatt inntil videre.
Som om dette ikke hadde noen betydning, erklærte Juncker at «ratifikasjonsprosessen må fortsette»! Hvorfor? «Fordi velgerne ikke har forstått at teksten i grunnlovstraktaten, selve grunnlovstraktatens natur, dreide seg om å svare på deres bekymringer – og det er grunnen til at vi trenger denne perioden med forklaring og debatt.»
Så siden de som stemte nei egentlig ville stemme ja uten å vite det selv, trengs det bare litt «pedagogikk» for å rydde opp i det hele… Det er som å høre eller lese franske lederskribenter, som bokstavelig talt ble slått i svime av at velgerne nektet å adlyde deres befalinger. Også de fortsetter «hardnakket» å drive kampanje for et «ja», flere uker etter folkeavstemningen 29. mai.¹ President Jacques Chirac kom for sin del med den gamle klisjeen om at «samfunnsborgerne sier nei til Grunnloven fordi de avviser Europa slik Europa er», og trakk følgende nokså underlige konklusjon: «Vi må gjøre det klart hva Europa er». Det ser ikke ut til å ha falt presidenten inn – noe han for øvrig har til felles med lederne i Sosialistpartiet – at et massivt flertall av samfunnsborgerne forkastet dette Europa nettopp fordi de lever midt oppe i det, og vet utmerket godt hva det er!

Etter at sjokket har lagt seg, har imidlertid enkelte ja-tilhengere kommet med forklaringer og analyser som ligger nært opp til nei-sidens egne. Man kan jo bare beklage at de ikke uttrykte seg på samme vis før folkeavstemningen.
Daniel Vernet i Le Monde har for eksempel rokket ved den dominerende fremstillingen i media av et Tyskland som føler seg dolket i ryggen av Frankrike og er fristet til å ta ut «skilsmisse»: «I deler av den tyske opinionen var ikke oppslutningen om grunnlovsprosjektet så enstemmig som ratifiseringen i de to kamrene i Forbundsparlamentet kunne gi inntrykk av».² Dette er samtidig en underdrivelse: Ser man på utviklingen i meningsmålinger og erklæringer fra politiske ledere både fra flertallet og opposisjonen, er sannsynligheten stor for at en folkeavstemning i Tyskland også ville endt med nei-flertall.
Da ville man fått et tredje «svart får» i Europa. Og de fleste av landene som hadde planlagt folkeavstemning, ville nok bidratt til en enda større flokk. I Sverige krevde også et stort flertall av befolkningen at regjeringen skulle holde folkeavstemning, og det var neppe fordi de ville stemme ja. Myten om perfekt samsvar mellom befolkningene og elitene, som selv står støtt bak grunnlovstraktaten, har falt i grus. Denne krisen knyttet til politisk representasjon, bidrar bare til å gjøre EUs krise enda mer alvorlig.
Tidligere utenriksminister i Lionel Jospins regjering, Hubert Védrine, har gitt en svært klarsynt forklaring på «ubehaget» som nei-flertallet vitner om: «Det som forgiftet hele debatten, var at man på død og liv skulle latterliggjøre alle alminnelige patriotiske følelser; karikere enhver bekymring for utvidelsen [av EU], selv når den var legitim og ikke hadde med fremmedfiendtlighet å gjøre; mistenkeliggjøre ethvert helt naturlig ønske om å beholde en viss suverenitet over sin skjebne og identitet i forbindelse med globaliseringen; samt å foraktfullt avfeie all kritikk. Det var alt dette, i tillegg til sosial utrygghet, usikkerhet knyttet til identitet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter, som stengte alle dører og tvang franskmennene til å banke så hardt.»³
På et sentralt punkt, nemlig krisens identitetsmessige dimensjon, får denne analysen tilslutning fra en annen ja-tilhenger, Pierre Nora, direktør for tidsskriftet Le Débat: «Vi betaler prisen for at hvert minste spor av nasjonal tilknytning systematisk er blitt avfeid som avleggs. Bevisst eller ubevisst har man ustanselig latterliggjort og neglisjert en svært sterk kollektiv underbevissthet til fordel for en europeisk luftspeiling – et Europa som ikke er definert eller avgrenset, men som likevel er blitt opphøyd til 'uunngåelig horisont' og til og med en 'drøm'.»⁴
Identitetsmessig usikkerhet, sosial utrygghet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter henger nøye sammen og forklarer den historisk høye deltakelsen i folkeavstemningen i Frankrike. Aldri har så mange deltatt i europeiske valg eller avstemninger tidligere. Forholdet mellom de tre hovedingrediensene i avvisningen av den europeiske konstruksjonen, slik den konkret oppleves, varierer i de landene som har hatt en debatt om den. Nederlands nei er kanskje mer knyttet til identitet, mens Frankrikes nei har sterkere innslag av sosiale spørsmål og klasse⁵ – med sin ubønnhørlige avvisning av nyliberalismen, som for øvrig deles av mange ja-tilhengere. (…)