Appellen om «et annet Europa»

Som innbruddstyver har befolkningen brutt seg inn i den europeiske debatten: 29. mai forkastet et klart flertall av den franske befolkningen grunnlovstraktaten, fulgt av nederlenderne 1. juni. En rekke statsledere, med Tony Blair i spissen, annonserte at de ville utsette folkeavstemningen i sine land. «Hvis det hadde blitt holdt folkeavstemning i Tyskland, ville et flertall ha stemt nei», sa den CDU-parlamentarikeren Peter Altmaier etter folkeavstemningen i Frankrike.¹ EU ble til slutt nødt til å legge grunnlovsprosessen på is inntil videre.
Samtidig uttrykker den rungende appellen om «et annet Europa» forventninger som lederne ikke har klart å nøytralisere med sine fatalistiske talemåter. Det europeiske prosjektet er nødt til å svare på disse sosiale og demokratiske kravene for ikke å sette sin eksistensberettigelse på spill. De europeiske traktatene, som ifølge sine opphavsmenn er «nødvendige, men ufullkomne» kompromisser, får ikke lenger oppslutning, ikke engang halvhjertet støtte. For hvorfor bygge Europa hvis det ikke fører til bedre livskvalitet (arbeid, kamp mot sosial utrygghet, økt kjøpekraft, bedre miljøvern)?
For første gang har velgerne sett sammenhengen mellom politikken de rammes av, fremfor alt den økonomiske, og de avgjørelsene som tas på europeisk nivå. Denne bevisstgjøringen ser ut til å foregå i alle de 25 medlemslandene og blant de 445 millioner innbyggerne i EU – noe man allerede kunne se tegn til under Europas sosiale forum i Firenze (2002), Paris (2003) og London (2004).
Europeiske og nasjonale ledere var himmelfalne og hadde liten forståelse for avvisningen av grunnlovstraktaten. De mange foraktfulle reaksjonene bekrefter bare nødvendigheten av en demokratisk omstøping av EU. Selve ideen om å utforme en «grunnlov» uten de nødvendige demokratiske prosedyrene, ga Unionen en aristokratisk karakter: Prosjektet ble utarbeidet av Konventet, som ikke hadde mandat fra befolkningen – ikke helt ulikt Ludvig den 18. som i 1814 «forærte» folket et grunnleggende charter for det gjenoppståtte monarkiet i Frankrike.

Man kan stille spørsmålstegn ved legitimiteten til avgjørelser som tas av EU – avgjørelser som hver eneste dag har konsekvenser for dagliglivet til innbyggerne i Unionen. Institusjonene i Brussel respekterer ikke maktfordelingsprinsippet, og blander sammen teknokrati, lobbyinnflytelse, parlamentariske diskusjoner og forhandlinger mellom regjeringer, i suveren forakt for offentlig innsyn og plikten til å stå til ansvar politisk.
Ifølge grunnlovstraktaten skal innbyggerne i EU ha rett til å samle inn underskrifter (en million) for å påvirke Kommisjonen – det som pompøst nok kalles «borgerinitiativ» – men en slik rettighet ligger allerede innebygd i ytringsfriheten, og veier overhodet ikke opp for at den allmenne stemmeretten settes til side i EU-systemet.
For øvrig kan det se ut til at artikkel I-47 i grunnlovstraktaten, som oppfordrer EUs institusjoner til å føre regelmessig dialog med «representative sammenslutninger og sivilsamfunnet», tar for gitt at valgprosessen har mindre betydning. Videre er Den europeiske sentralbanken og dens suverene makt over rentenivået og europolitikken, det fremste symbolet på at det ikke eksisterer noen demokratisk modell i EU i dag.
Verdenserklæringen om menneskerettighetene (1948) ser ut til å ha vært svært forutseende når den fordømmer nettopp slike brudd på grunnleggende demokratiske rettigheter: «Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte» (Artikkel 21, punkt 3).
Spørsmålet om demokratiseringen av EU bryter et grunnleggende tabu omkring hvilken modell man skal velge: føderalisme, overnasjonalitet eller nasjonal suverenitet? Denne problemstillingen er blitt skjøvet under teppet på grunn av de vanskelige debattene den fører med seg.² Men spørsmålet er vanskelig å unngå, og kanskje må man vurdere en blanding av de ulike modellene.
Dette trekker imidlertid opp et annet spørsmål: hvor ligger Unionens demokratiske legitimitet? Når et folk aksepterer å ratifisere en traktat gjennom folkeavstemning, blir ikke dette spørsmålet stilt, men når folket sier nei, forsøker man å bagatellisere det: Etter den franske folkeavstemningen 29. mai, minnet man om at ni land som «representerte 49 prosent av EUs befolkning» allerede hadde akseptert traktaten. Gir en slik sammenligning noen mening? En ting er i alle fall sikker: Den betydningen det europeiske beslutningsnivået har fått, krever at det på en troverdig måte stilles til ansvar politisk og demokratisk.³
Denne ansvarliggjøringen er enda mer påkrevd ettersom innholdet i det europeiske prosjektet nå møter åpen motstand. Hittil har oppbyggingen av det europeiske fellesskapet basert seg på den såkalte «Monnet-metoden» – oppkalt etter Jean Monnet som var sentral i utarbeidelsen av Kull- og stålunionen i 1951. Denne metoden går ut på å bygge det europeiske fellesskapet gjennom konkrete prosjekter som følger hverandre, i tråd med tannhjuls-prinsippet.
Jean Monnet, som var en overbevist føderalist, ønsket på denne måten å nå sitt mål uten å skape offentlig debatt – som ifølge Monnet var en kilde til endeløse diskusjoner som ofte endte med nederlag. Avvisningen av grunnlovstraktaten gjør at et forbudt spørsmål har dukket opp igjen, etter tiår med iherdige forsøk på å skyve det unna: Hva er egentlig formålet med det europeiske prosjektet?
Fredsargumentet er ikke lenger tilstrekkelig for å rettferdiggjøre alt det EU innebærer av innrømmelser og tilslutninger. Monnet-metoden var for så vidt effektiv, men den har skapt et «monster»: en teknisk, økonomisk og juridisk føderasjon som er utenfor rekkevidde for sine innbyggere og det de er opptatt av. Det er et paradoks at Unionen ser ut til å beskjeftige seg med alt utenom det viktigste: sysselsetting, sosiale fremskritt, folkeretten, og solidaritet med den tredje verden. EU er i stand til å gjennomføre teknologiske «bragder» (for eksempel de økonomiske forordningene tilknyttet EUs felles landbrukspolitikk), men fremstår som maktesløs når det gjelder å forsvare en sosial modell som har sine røtter i de enkelte landenes historie.
EU har gradvis identifisert seg med den nyliberale globaliseringen, som oppleves som en jungel for de lavere klassene og for deler av middelklassen, som gradvis fanges inn i det samme garnet. Uten en frakobling fra denne agendaen, er det vanskelig å se hvordan EU skal kunne fremme en egen identitet og dermed få folkelig oppslutning. En avgjørende frakobling fra nyliberalismen vil imidlertid bli svært vanskelig å få igjennom.
Det mest oppsiktsvekkende er egentlig ikke EUs manglende evne til å bygge opp en egen politisk og sosial modell, men den hardnakkede avvisningen av i det hele tatt å forsøke. EU prøver ikke å frigjøre seg fra disse internasjonale begrensningene, men bidrar tvert imot til å forsterke dem. Med mandat fra regjeringene, er EU-kommisjonen best i frihandelsklassen under forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon (WTO) – spesielt under konferansene i Doha (2001) og Cancún (2003). Unionen nøyer seg ikke med selv å underlegge seg den nyliberale globaliseringen, den er en glødende pådriver for at landene i Sør også skal tvinges til å gjøre det (jf. Cotonou-avtalen fra 2000).
EUs overenskomst med nyliberalismen er imidlertid ikke «genetisk betinget»: Roma-traktaten som grunnla Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) i 1957, gikk ikke av veien for å bryte med frihandelsdogmet for å hjelpe landene i Sør, spesielt gjennom Lomé-avtalene.⁴ (…)