Den nye folkeunderholdningen

400 yrkesaktive vestfoldinger sitter tett i tett inne bankettsalen på Rica Hotell Klubben i Tønsberg. De venter på å få oppleve Ingebrigt Steen Jensen og Mikael Andersons foredrag Tankens Kraft. De fleste, enten de er ansatt i Posten, Vestfold fylkeskommune, Holmestrand kommune, Mazda eller Telenor, har nok sluppet å betale inngangsbilletten på 990 kroner fra egen lomme. Arbeidstakerens streben etter selvutvikling og personlig frihet er en viktig ressurs for bedriften.

Steen Jensen og Anderson er midt i en landsomfattende turné som startet i Oslo Konserthus den 27. mai og som avsluttes samme sted 9. juni. De er blant Nordens mest suksessrike foredragsholdere og reiser rundt og sprer fremskrittsfortellinger innen bedriftskultur og livsfilosofi.
Arrangøren har grunn til å smile fornøyd – dette er big business. Han konstaterer kledelig forbauset at «dette er den nye folkeunderholdningen!» Ikke ut i bankettsalen, men med lav stemme på telefon til Le Monde Diplomatiques journalist. Ordene tilhører den unge Hortensmannen Kjetil Kristoffersen, daglig leder i firmaet Publicom. Publicom er i dag landets fremste leverandør av selvhjelpsprodukter, først og fremst som et resultat av suksessen til en annen kjent figur, svenske Lasse Gustavsson. I fjor tjente Publicom drøye 40 millioner kroner på Lasse Gustavssons fortelling som vansiret brannmann. Over 25 000 nordmenn så foredraget hans og flere enn 45 000 har i dag lest boka Gjennom Ilden – den mest leste biografien i Norge i 2004.
Steen Jensen har også grunn til å smile. Hans bok Ona Fyr fra hans eget Dinamo Forlag har solgt mer enn 140 000 eksemplarer siden den kom ut i 2002 og er fortsatt blant de 20 mest solgte paperbackene i Norge. Markedet for fortellinger om «teambuilding» og «selvutvikling» har aldri vært større. Det er ikke nødvendigvis noe spesifikt skandinavisk eller sosialdemokratisk over denne trenden. Snarere tvert imot. Den går gjerne hånd i hånd med innføringen av en ny form for liberal styringskunst av globalt omfang. En styringskunst knyttet til psykologiens «sannheter» om det individuelle selvet.
I USA og Storbritannia oppstod en massiv etterspørselen etter denne typen produkter på 70- og 80-tallet, og mange har gjort seg styrtrike på å skrive og utgi bøker med titler som Corporate religion eller Elsk deg selv, the sky’s the limit.
Mens man kan høre at dette er den mest solgte litteraturen i Singapore, har jeg opplevd at ingen av de ansatte i Budapests største bokhandel forsto hva jeg mente da jeg snakket om «self-help» og «popular psychology» nylig. Men i Oslo er det slående hvor store hyllene for populærpsykologi har blitt hos bokhandlene.

Akkurat i dag viser trenden seg i en fullsatt bankettsal på Rica Hotell Klubben i Tønsberg i Vestfold. Jeg sitter her inne ved siden av en tidligere landslagssjef i fotball. Klokka er ti om morgenen og vi omkranses av andre yrkesaktive vestfoldinger på jakt etter å øke bedriftens yte- og konkurranseevne eller gi mening til egen livssituasjon.
Tankens Kraft er delt inn i der Steen Jensen først skal formidle sin innsikt om teambuilding, fulgt av Anderson som gir sin versjon av selvutviklingsfortellingen.
Litt over ti trer en kvinne med harpe frem på hovedscenen. Hun spiller og synger irske og norske folketoner. De er så lengtende og sentimentale at melankolien nesten innhenter meg. Jeg tenker at dette er musikkformen som sterkest representerer forestillingene om fremmedgjøring og individuell autentisitet. Det er noe veldig folkelig over denne situasjonen. Musikken tar slutt, folk klapper og opp fra publikum spretter Ingebrigt Steen Jensen – den karismatiske «kommunikasjonsguruen» fra Bærum, den litt lubne slækker-sossen med stemmen som sier høyt blodtrykk og potensial for møter med veggen.
Steen Jensen holder foredrag fra en liten alternativ scene i amfiet nærmere publikum:
«Hei! Jeg heter Ingebrigt…», sier han og bekrefter den nå intime og litt alvorlige stemningen i rommet. Han virker så vanlig der han står, nesten ordinær. Men jeg opplever ham som for vanlig, jeg synes å merke at han har et gjennomgående utstudert uttrykk. Jeg kommer på hva han skriver på første side i boka si: «Vit hvem du snakker til, form kommunikasjonen deretter».
Erfaringen av å dele rom med mediepersonen Ingebrigt Steen Jensen er mektig. Den symbolske makten som i dag er konsentrert i medieverden kan faktisk føles på kroppen her og nå. Folk får rare ansikter, de på første rad vet ikke riktig hvor de skal gjøre av armene sine, hvordan de skal plassere bena. Men det tar ikke lang tid før Ingebrigt gjør sitt første innøvde forsøk på å bryte isen, det jeg antar er en standardøvelse: Han tiltaler en av publikummerne ved fornavn. Men Ingebrigt har for mye å gjøre om dagen, mange navn å huske, og tiltaler personen ved feil navn. Så vidt jeg forstår oppleves dette som høyst ubehagelig her oppe i amfiet. Det blir tydelig at Ingebrigt ikke er som oss andre likevel. Denne pinlige episoden handler egentlig ikke om guruens hukommelse, men om den hektiske og spennende virkeligheten han lever i. Han tilgis raskt. Og hele salen bryter ut i latter etter den første av mange obskøne vitser som etter hvert finner veien ut munnen til stand up-Ingebrigt.
Men før jeg rekker å formulere disse tankene på notatblokken er Ingebrigt forvandlet. Nå slår han ikke lenger ut med armene og hoier, men resonnerer rasjonelt og lar tommelfinger møte langefinger. Han er først gravalvorlig: «Det skal være demokratisk og moro», før han igjen bygger opp stemningen med en velplassert opphisselse: «Bedriften må ha Big Hairy Goals!», sier han på engelsk. Selvfølgelig, dette lukter av det overbevisende utlandet, tenker jeg, og forestiller meg kraften i amerikanske argumenter. Ingebrigt er i full gang nå, det går unna, dette kan han: «Fordi samfunnet vårt er et stammesamfunn skal bedriften også være det! Litt sånn som VIF-Klanen, litt indianerfølelse!!». «Go gammal rellion!», synger Klanen, ikke? Jeg gir Steen Jensen et svakt «halleluja» før det slår meg at han nå bruker to av mine egne favorittsosiologer, Michel Maffesoli og Zygmunt Baunan. Sånn kan det altså gå.
Etter nesten halvannen time tegner Ingebrigt så en barnetegning med tykk sprittusj som skal forestille et lysende fyr. Ona Fyr. Veiviseren inn i fremtiden, til indianerfølelse og økt konkurranseevne på en og samme tid.
Ingebrigt høster stor applaus og forsvinner ut av salen, ut av hotellet, ut av byen. Utpå ettermiddagen dukker han opp i Telenors lokaler på Jeløya utenfor Moss. Der husker han det utvalgte navnet helt rett: «Hei! Mitt navn er Ingebrigt Steen Jensen. Rolf Erik, han som sitter der…». (…)