Enestående om Khomeinis Iran

Fortjent har Marjane Satrapis tegneserier blitt prisbelønte bestselgere både i Frankrike og USA. Hovedverket Persepolis er nettopp utgitt på norsk. Serien finnes også i svensk oversettelse, og kommer på dansk til høsten. Satrapi er dessuten aktuell på engelsk med oversettelsen av den frittstående oppfølgeren Embroideries.

De selvbiografiske seriene gir et unikt innsyn i iransk samfunn, kultur og samliv. Persepolis handler om Satrapis oppvekst i Teheran under Ayatollah Khomeinis islamske styre, ungdomsårene på skole i Østerrike og hjemkomsten til Iran som voksen på nittitallet. Det norske forlaget No Comprendo Press har samlet de opprinnelig fire bindene i én bok, som viser hvilket gedigent mullaløft av en tegneserieroman dette er. «Jeg synes ikke at en hel nasjon skal dømmes etter de gale handlingene til noen få ekstremister,» skriver Satrapi forordet. Hun viser et folkeliv som er fjernt fra den religiøse fanatismen, men samtidig hvordan det undertrykkende regimet preger hverdagen med pietistiske normer og politisk forfølgelse.
Satrapi begynner historien som tiåring i 1980, altså året etter Den islamske revolusjonen. Foreldrene hennes var med og demonstrerte mot sjahen, men er også i en mer stilltiende opposisjon mot det nye regimet. Før revolusjonen gikk Satrapi på en konfesjonsløs fransk skole, og ble tidlig vestlig orientert og politisk radikal. Samtidig som hun er en del av det miljøet hun vokser opp i og skildrer, betrakter hun det som en kritisk outsider. De siste ti årene har hun for øvrig bodd i Frankrike.

Persepolis har en godt fortalt, allmenn oppvekstskildring som gjør serien lett å relatere seg til, samtidig som det iranske miljøet er nytt og annerledes for i alle fall vestlige lesere. Serien gir en troverdig og lærerik skildring av skolesystemet, ordensgarden, klesnormene og den utmattende Irak-krigen. Satrapi forteller rett frem uten kompliserende krumspring, og den selvsagte blandingen av alvor og humor gjør serien frodig som livet den er basert på. Denne enestående realismen merker vi allerede på første side: Sjalet er nettopp blitt obligatorisk, men jentene skjønner ikke hvorfor de skal bruke det. I skolegården knyter de sjalene sammen til hoppetau eller bruker dem som monstermaske.
Satrapi skildrer seg selv som en rettskaffen rebell. Jeg har ingen grunn til å tvile på det, og i alle fall er hun en driftig hovedperson som spisser konfliktene i serien. Konkret er serien en presis beskrivelse av en ung kvinnes opposisjon og motvillige tilpasning i det iranske samfunnet. Mer allment er det en historie om menneskelige behov og omgangsformer i kollisjon mot et totalitært regime. Den private livsutfoldelsen endres ikke så mye, men den blir skjult. Familien har fester bak tette gardiner, og en onkel driver storstilt vinproduksjon i kjelleren. Selv kjøper hun vestlig popmusikk på gata av menn med suspekte frakker. Interessant er det også å se hvordan Satrapi fører regimets autoritet ned på et personlig plan, hvor det er rom for krangel og protester. For eksempel skjeller hun ut noen gardister som stanser henne når hun løper etter bussen.
Den fjerdedelen av boken som foregår i Østerrike er en mer tradisjonell skildring av kulturkollisjoner og overgangen fra barn til voksen. Satrapi er utleverende og opplevelsene sterke - men kapitlene mangler substansen og relevansen i resten av boken der personlig fortelling tangerer politisk samtidshistorie. (…)