Hinsides godt og ondt

Når man diskuterer med politikere og fagforeningsrepresentanter i Sør-Korea, er det pessimismen som råder. Forholdet til USA blir stadig mer spent med hensyn til Nord-Korea. Forholdet til Japan tilspisser seg også, fordi japanske lærebøker i historie fortsatt bagatelliserer grusomhetene som ble begått mot koreanere under den japanske okkupasjonen (1905-1945), og på grunn av konflikten mellom de to landene om Dokdo-øyene som begge gjør krav på. Seoul er heller ikke begeistret for Tokyos diplomatiske ambisjoner om å oppnå permanent sete i det fremtidige Sikkerhetsrådet etter omorganiseringen av FN i september.
I tillegg går økonomien dårlig. Som besøkende fra Vesten lar man seg imponere av Sør-Koreas spektakulære suksess. Dette er ett av de få landene i verden som i løpet av noen tiår har klart å tre ut av den tredje verden og heve seg opp blant de mest utviklede landene. Men veksten står i stampe. Sør-Korea er fortsatt den tredje største økonomien i Asia, nest etter Japan og Kina, men opplever både nedgang i kjøpekraften og lavere eksportinntekter.
På kontoret sitt i nasjonalforsamlingen forklarer Joon-Beom Bae, ansvarlig for internasjonale spørsmål i Det demokratiske arbeiderpartiet (DLP): «I løpet av relativt kort tid gikk Sør-Korea fra å være et underutviklet land til å bli et svært fremskredent industriland. I dag har vi en levestandard på linje med gjennomsnittsnivået i USA og EU, også på grunn av de sosiale kampene som kom etter at demokratiet ble gjeninnført i 1987. Lønnsnivået har økt betraktelig. Vi var et land med billig arbeidskraft, men slik er det ikke lenger. Konsekvensen er at vi rammes hardt av globaliseringen. Våre store industriselskaper, deriblant Samsung, Hyundai, Daewoo og LG, som har vært spydspissen for Sør-Koreas økonomiske oppblomstring, flytter ut av landet i stor skala. Og de etablerer fabrikkene sine like i nærheten, hos våre kinesiske naboer!»
Som følge av dette har arbeidsforholdene for sørkoreanske arbeidere blitt verre. I hovedkvarteret til fagforeningen for midlertidig ansatte, som er knyttet til Sør-Koreas LO, KCTU, treffer vi to representanter. Begge har på seg rødt pannebånd med teksten «en annen verden er mulig». De forteller at «av 13 millioner yrkesaktive i Sør-Korea jobber 8,5 millioner ufrivillig deltid, har midlertidig ansettelser eller tilfeldig arbeid. Og de som har fast jobb rammes av usikkerhet, fleksibilitet, utflytting, kontinuerlig trakassering og brudd på sosiale lover fra sjefenes side.»
Ingen andre steder i verden har det utrygge arbeidsmarkedet, som følge av press fra globaliseringen, så store proporsjoner som her. De to fagforeningsrepresentantene påpeker at avstanden er stor mellom selskapet som gir en ordre og arbeidstakerne som utfører den: «ofte er det sju nivåer av underleverandører, slik at arbeiderne ikke helt vet hvem de arbeider for. Ansvaret til selskapene som gjør den opprinnelige bestillingen oppløses i jungelen av underleverandører. Hvis det oppstår problemer, har de midlertidig ansatte sjelden mulighet til å få hjelp, fordi fagforeningene deres ikke er anerkjent av arbeidsgiverne.»

I tillegg til de sosiale spenningene kommer usikkerheten knyttet til atomtrusselen fra det nordkoreanske regimet. Nord-Korea, som George W. Bush har plassert langs «ondskapens akse», har skaffet seg langtrekkende raketter og trakk seg fra Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen i januar 2003. Regimet har erklært at det disponerer flere atombomber og har truet med å sette i gang prøvesprengninger for å svare på truslene om angrep fra USA.
Sør-Koreas gjenforeningsminister Dong-Young Chung, som mange tror vil overta etter president Moo-Hyun Roh i 2007, møtte nylig Nord-Koreas president Kim Jong-Il i Pyongyang. Han er ikke så bekymret: «I 1994, da den første atomtrusselen kom, falt Seoul-børsen med 36 prosent. I dag, når atomtrusselen kanskje er enda mer alvorlig, har børsen holdt seg i ro. Det viser at forholdet mellom Seoul og Pyongyang er solid og gir garantier for sikkerhet. Nordkoreanske myndigheter ber Washington om garantier. De tror USA vil velte deres regime. For dem er dette altså et spørsmål om overlevelse. Vi sier til den amerikanske administrasjonen at den bør konsentrere seg om atomnedrustning i Nord-Korea, og gi opp planene om regimeskifte. For kombinasjonen av disse to målsetningene er eksplosiv.»
Kim Jong-Il annonserte nylig at han ønsket å gjenoppta nedrustningsforhandlingene i Gruppen på seks land (Nord-Korea, Sør-Korea, Kina, Russland, Japan og USA), og antydet at Nord-Korea kunne være villig til å tilslutte seg Ikke-spredningsavtalen igjen. Dette ville bety en avblåsing av atomtrusselen. Ballen er dermed spilt over til USA. Vil president Bush gå med på å dempe aggresjonsnivået og følge anbefalingene fra sin sørkoreanske allierte?
(…)