Hul gjeldsslette

Flere faktorer tyder på at den offentlige bistanden til landene i Sør vil øke betraktelig i 2005:
1. I februar bevilget giverlandene 18 milliarder dollar til Verdensbanken, «for å øke dens bistand og lån med minst 25 prosent».¹
2. Etter tsunamien i desember 2004 ble det bevilget store summer til gjenoppbygging av de ødelagte kystområdene rundt Det indiske hav.²
3. I november 2004 ble Parisklubben³ enige om å slette 80 prosent av Iraks offentlige gjeld til disse kreditorlandene (30 prosent fra og med 1. januar 2005). Mens USA og deres allierte førte 2,2 milliarder dollar av sine utgifter i Irak over bistandsbudsjettet i 2004, kan det i 2005 bli enda mer: «avhengig av tempoet i inngåelsen av bilaterale avtaler mellom Irak og landets kreditorer, vil opptil 15 milliarder dollar kunne beregnes som offentlig bistand for 2005 av medlemslandene i OECDs utviklingskomité (DAC).»⁴
Men på tross av alle erklæringene om «sjenerøsitet» i media den siste tiden, er det bare et fåtall av de rike landene som følger opp sine FN-forpliktelser fra 1970 om en offentlig bistand på 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt (summen av bruttonasjonalproduktet og inntekter «fra utlandet»).
Riktignok ser det ut til at den sterke nedgangen i bistandsbudsjettene på 90-tallet er snudd: Etter å ha blitt redusert med en tredjedel i forhold til bruttonasjonalinntekten til medlemslandene i DAC (fra 0,34 prosent i 1990 til 0,22 prosent i 2001), økte den til 0,25 prosent i 2004, noe som tilsvarer 78,6 milliarder dollar.⁵ Det er imidlertid ikke snakk om noen svimlende økning.
Bare noen få land har innfridd målet på 0,7 prosent – Norge, Luxembourg, Danmark, Sverige og Nederland. Tre land har ikke kommet over 0,2 prosent – Italia, USA og Japan. 24. mai i år lanserte EU-landene en målsetning om 0,56 prosent innen 2010 og 0,7 prosent innen 2015. Men er det større sjanse for at dette løftet innfris enn løftet fra 1970?

Det finnes grunnleggende problemer med selve den offentlige bistandens natur og innhold: Definisjonen av såkalt ODA-bistand (Official Development Assistance) som DAC opererer med, illustrerer bistandens begrensninger og legger føringer for måten den fungerer på: ODA-bistand består av «lån eller gaver til land som er inkludert i del I på listen over land som mottar bistand […] fra offentlig sektor, med det hovedformål å fremme økonomisk utvikling og forbedre levekårene.»
DAC utarbeider altså en liste, som kalles «del I», over land som mottar ODA-bistand – for tiden består den av 150 land og områder med lavt eller middels inntektsnivå. «Del 2» består av land i «overgangsfasen», først og fremst tidligere Sovjet-republikker, samt noen andre mer fremskredne land: Lån og bistand til disse landene har ikke ODA-godkjennelse og føres derfor ikke over bistandsbudsjettene.
Derimot blir lån regnet som ODA-bistand dersom de gis til land som kvalifiserer til gunstigere rente enn markedsrenten, forutsatt at en andel på minst 25 prosent er en gave. Det dreier seg om betydelige summer: Mot slutten av 2002 hadde landene i Sør gjeld knyttet til offentlig bistand på hele 171,7 milliarder dollar.⁶ ODA-bistanden genererer altså gjeldsbyrder for mottakerlandene, og bidrar til at kapital strømmer ut av landene i Sør, i stedet for omvendt: Mellom 1996 og 2003 betalte utviklingslandene ned på slike bilaterale lavrentelån med 31 milliarder dollar mer enn de fikk tilbake i form av nye lån.⁷ Når alt kommer til alt beriker «giverlandene» seg på dem de påstår å hjelpe. (…)