«Konstruktiv ustabilitet»

Folkegrupper spilles ut mot hverandre«Hvis dere vil ha en ide om hva jeg tenker om utenrikspolitikk, les Nathan Sharanskys bok. Den vil hjelpe dere til å forstå mange av de avgjørelsene som er tatt og som vil bli tatt fremover.»¹ Uttalelsen er hentet fra et intervju med George W. Bush i Washington Times, der presidenten innrømmer at boken The Case for Democracy er «DNAet i hans presidentskap».²
Forfatteren, Nathan Sharansky, er en tidligere Sovjet-dissident som emigrerte til Israel og som i en periode har vært minister i Ariel Sharons regjering. Boken presenteres som en glødende forsvarstale for øyeblikkelig demokratisering i den arabiske verden. Dette er forutsetningen for en helhetlig fredsavtale i Midtøsten og for global sikkerhet. For å nå dette målet vil USA gripe inn i den fastlåste situasjonen som har preget Midtøsten de siste tiårene, «uansett hvilken risiko det innebærer», ifølge utenriksminister Condoleezza Rice.
Denne typen analyse er i stor grad inspirert av orientalisme:³ Den arabiske verden beskrives som en sammensetning av religiøse og etniske minoriteter som ikke er i stand til å leve sammen i nasjonalstater. Løsningene som foreslås for å fremme både demokratisering og USAs interesser – det tas for gitt at dette går ut på ett – bygger eksplisitt på å spille ulike folkegrupper ut mot hverandre for å skape såkalt «konstruktiv ustabilitet».
President Bushs inspirasjonskilder har kalt den arabiske verden «det 21. århundrets syke mann», og forsøker knapt å skjule sin forhåpning om at den skal lide samme skjebne som «det 19. århundrets syke mann», nemlig det ottomanske riket, som ble splittet opp etter første verdenskrig.
Sharansky beskriver islamismen som en iboende terroristisk strømning, og ser den som en trussel ikke bare for staten Israels eksistens, men også for hele den vestlige verden. Terrorismen kan derfor bare avskaffes gjennom en sikkerhetspolitisk operasjon mot disse organisasjonene eller ved at inntekstkildene deres tørker ut.
Det er ifølge Sharansky helt nødvendig å gjøre noe med de dypereliggende årsakene til terrorisme. Han ser den imidlertid ene og alene som et resultat av de arabiske regimenes tyranniske og korrupte politikk, og hatkulturen de sprer. Den amerikanske strategien i Midtøsten og den israelske okkupasjonen av palestinske områder er uten skyld, skal vi tro den tidligere dissidenten.
Det beste eksemplet Sharansky har klart å finne for å illustrere at årsakene til «terrorismen» hovedsakelig er å finne i den arabiske verden selv, er Palestina. Han hevder at den anti-israelske volden og selvmordsattentatene skyldes hjernevasking fra de palestinske selvstyremyndighetene via medier og skolesystem. Slik har palestinernes raseri blitt avledet fra selvstyremyndighetenes korrupsjon og nepotisme, og i stedet blitt rettet mot Israel.
Selv om Sharansky sier seg overbevist om at ønsket om frihet og demokrati er universelt, argumenterer han for at islam er grunnleggende uforenlig med demokrati. Påstandene er velkjente: muslimer avviser skille mellom stat og religion, de dyrker vold og krig, kvinner er underlegne ifølge islam, osv. «Frihetsforkjemperen» Sharansky forlot for øvrig sin ministerpost i den israelske regjeringen i protest mot planen om tilbaketrekning fra Gaza.

Bush har også andre inspirasjonskilder. Den nykonservative teoretikeren Reuel Marc Gerecht, som er forsker ved American Enterprise Institute og har spesialisert seg på Irak og sjia-islam, skriver at Bush-administrasjonen har utformet sitt «Stor-Midtøsten-prosjekt»⁴ ved delvis å basere seg på arbeidene til «innflytelsesrike historikere som Bernard Lewis ved Princeton-universitetet og Fouad Ajami ved Johns Hopkins-universitetet».⁵
Den sterkt pro-israelske Bernard Lewis var en av de første amerikanske ekspertene som etter Golf-krigen i 1991 erklærte den arabiske verden død som politisk enhet: Arabiske stater hadde nedkjempet en annen arabisk stat (Irak) sammen med en vestlig koalisjon, og PLO var marginalisert etter å ha tatt stilling mot krigen.⁶
Betegnelsen «Midtøsten» ble etter dette foreslått som alternativ til betegnelsen «den arabiske verden». 14 år senere følger direktøren ved det innflytelsesrike Washington Institute for Near East Policy, Robert Satloff, opp anbefalingene fra Bernard Lewis. I en artikkel utformet som et brev til USAs vise-utenriksminister for offentlig diplomati, Karen P. Hughes, gir han henne følgende råd:
«Fjern betegnelsene 'den arabiske verden' og 'den muslimske verden' fra USAs diplomatiske vokabular. Vær så landspesifikk som mulig, både i ord og handling. Radikale islamister ønsker å utviske grensene og skape en overnasjonal verden der skillelinjene går mellom 'islams hus' og 'krigens hus'. Ikke la dem vinne frem uten motstand.»⁷
Fouad Ajami er på sin side et veritabelt arabisk alibi for Likud-tilhengere og de nykonservative i Washington. Han er en av de fremste pådriverne for en folkegruppebasert analyse av den sosiopolitiske situasjonen i den arabiske verden. I en ny artikkel om utviklingen i Libanon hevder han at Libanon alltid har vært et kristent «homeland» og legger til at «mange libanesere er overbevist om at mangelen på sympati [fra araberne overfor Libanon] kommer av at Libanon hovedsakelig er et kristent land, med avvikende religiøse trossamfunn i tillegg. Det er mye sannhet i disse anklagene.»⁸
USAs strategi er ikke en mekanisk overføring av disse synspunktene. En rekke andre faktorer spiller inn i utformingen av politikken. Men ifølge Bush selv og hans samarbeidspartnere, bidrar disse analysene til å gi et helhetsbilde og til å definere strategiske hovedlinjer.
Robert Satloff konstaterer at målsetningen om stabilitet «historisk sett» har vært et sentralt trekk ved USAs politikk i Midtøsten. «I andre regioner i verden har amerikanske strateger diskutert hvorvidt stabilitet er det beste, men president Bush er den første presidenten som har argumentert for at stabilitet faktisk er et hinder for USAs interesser i Midtøsten.»
Satloff skriver videre at Bush-administrasjonen etter 11. september har ført en politikk for «konstruktiv ustabilitet», og har iverksatt «en rekke både myke og harde tiltak: militær intervensjon for å oppnå regimeskifte i Irak og Afghanistan; en blanding av gulrot og pisk for å isolere Yasser Arafat og deretter oppmuntre til et nytt, fredelig og etterrettelig palestinsk lederskap; samt høflige oppfordringer til Egypt og Saudi-Arabia om å innføre reformer.»⁹ Med andre ord er militærmakt forbeholdt fienden, mens de allierte slipper med mykere midler. (…)