Nasjonalistisk risikosport

Hvis det er slik at idrett gir et speilbilde av samfunnet og dets frustrasjoner, er det ingen tvil om at begivenhetene ved Arbeidernes stadion i Beijing 7. august 2004 markerer et vendepunkt i forholdet mellom Kina og Japan. Da møttes nemlig de to landenes fotballandslag til dyst i Asia-cupfinalen. Allerede under kvalifiseringskampene mellom de to landene skjedde flere uheldige opptrinn, særlig under kampene i Chongqing i Sichuan-provinsen, en by som ble utsatt for massiv bombing av den japanske hæren under andre verdenskrig. Det kinesiske publikummet la ikke skjul på sin fiendtlighet overfor det japanske laget. Det dreide seg ikke bare om litt piping, som er vanlig i denne typen kamper, men regelrett antijapansk oppførsel. Da den japanske nasjonalsangen ble spilt lagde de kinesiske tilskuerne så mye bråk at de overdøvet den fullstendig, og hver gang en japansk spiller rørte ballen var pipekonserten i gang igjen for fullt. Innbyggerne i Chongqing ville vise både japanske spillere og tilskuere hvor stolte de var over å være kinesiske. Selv om deres opptreden ble en pinlig affære for landets myndigheter.

Dagen etter den store fotballfinalen 7. august skrev Ungdommens Dagblad at «ingen kan støtte en slik patriotisme». Dette offisielle organet minnet leserne på at man ikke måtte «blande idrett og politikk», noe som tyder på at kinesiske myndigheter har stadig større problemer med å kanalisere sitt folks nasjonalisme – særlig når folket higer etter å se erkefienden Japan slått nok en gang. For tumultene som fant sted utenfor Arbeidernes stadion etter Kinas 3-1-nederlag – til tross for at 16 000 politifolk var tilstede – bekrefter bare at myndighetene ikke makter å kontrollere denne nasjonalistiske bevegelsen, en bevegelse de selv har vært med på å bygge opp de siste årene.
Det konfliktfylte forholdet mellom Kina og Japan har en lang historie. Mens Midtens rike, som hadde vært den dominerende makt i Asia i flere århundrer, bøyde seg for europeernes overmakt mot slutten av 1800-tallet, nektet Japan å lide samme skjebne og fremsto like erobringsivrig som Vesten. Soloppgangens rike ville ha sin del av koloniene. Kina ble dermed utsatt for flere japanske angrep frem til 1895, da Shimonoseki-traktaten ble undertegnet. Denne traktaten tvang Kina til å oppgi Taiwan og akseptere japansk protektorat i Korea. Kineserne kom aldri over dette ydmykende nederlaget, som de over hundre år senere fremdeles har friskt i minne når de møter Japan på idrettsarenaen.
Kampen mot den japanske okkupasjonsmakten var en av hovedårsakene til oppblomstringen av kinesisk nasjonalisme, som først og fremst handlet om å gjenopprette det nasjonale samholdet. Kineserne var stolte over å ha bidratt til Japans nederlag under andre verdenskrig. Myndighetene passet godt på å opprettholde denne stoltheten, og trakk den frem hver gang situasjonen krevde det (vanskelige forhandlinger med Tokyo, japanske trusler om bistandskutt og så videre).
Denne nasjonalismen fikk likevel et begrenset uttrykk. Kina og Japan hadde ingen direkte mulighet for å rivalisere med hverandre i Asia. Det var ikke før mot slutten av Den kalde krigen at forholdene igjen lå til rette for direkte konfrontasjon. Japan hadde økonomiske problemer, men var desto mer interessert i å spille en politisk rolle i Asia, mens Kina opplevde økonomisk vekst og ønsket å ta tilbake den sentrale plassen på det regionale sjakkbrettet, uten innblanding fra Tokyo. Opposisjonen internt i landet ble samtidig sterkere, og myndighetene utnyttet nasjonalistiske følelser for å avlede frustrasjonene i deler av den kinesiske befolkningen.

«Nå som Kommunistpartiet ikke lenger er kommunistisk, må det i alle fall være kinesisk,» bemerket Thomas Christensen i en artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs i 1996.¹ Tilnærmingen mellom Kina og USA etter 2001 som følge av krigen mot terror, har bidratt til å gjøre Japan til kinesiske myndigheters fremste fiende, om enn ikke den eneste. Derfor har regjeringen gjort patriotisk undervisning (aiguo jiaoyu) til en hovedprioritet. I skolebøkene og hver gang anledningen byr seg, minner man elevene om ydmykelsen kineserne ble utsatt for i fortiden – av «vestlige demoner» (yang guizi) og «demoner» (guizi) som sådan, det vil si japanerne.² Den japanske dagsavisen Yomiuri Shimbun ga nylig noen eksempler på slik patriotisk undervisning:³ blant annet at historieboken som brukes på de fleste kinesiske ungdomsskoler inneholder hele ni kapitler som tar for seg den japanske invasjonen i Kina, med særlig vekt på den japanske hærens forbrytelser. Yomiuri Shimbuns dom er følgende: «Det er ingen tvil om at Det kinesiske kommunistpartiet etter markedsøkonomiens triumf og den sosialistiske ideologiens nederlag bare har en måte å overleve på: gjennom dyrking av en overopphetet patriotisme.»⁴
Det mest urovekkende her er likevel myndighetenes problemer med å kontrollere de alvorlige utslagene av nasjonalisme – som de selv har nørt opp om gjennom mange års propaganda. 2003 var et spesielt begivenhetsrikt år når det gjelder nasjonalistiske opptrinn: I juni reiste flere militante kinesere til øygruppen Senkaku (Diaoyu på kinesisk), som ligger i Øst-Kinahavet mellom Taiwan og Okinawa. Kravet deres var at øyene ble levert tilbake til Kina. Det dårlige været og den japanske kystvakten hindret dem i å legge til land. Denne ekspedisjonen tvang imidlertid den kinesiske utenriksministeren til å ta stilling og minne om at «Kinas suverenitet over disse øyene er udiskutabel». Noen dager senere samlet en underskriftskampanje over 90 000 underskrifter mot regjeringens avgjørelse om å la et japansk selskap bygge hurtigtoglinjen Beijing-Shanghai.
Den 4. august 2003 boret kinesiske anleggsarbeidere ved et uhell hull på japanske granater som inneholdt sennepsgass. En av arbeiderne døde, mens tolv andre ble alvorlig såret. Fotografier av hendelsen ble publisert i pressen og skapte voldsomme reaksjoner. En ny underskriftskampanje med krav om at den japanske regjeringen en gang for alle ordner opp i problemet med japanske kjemiske våpen som fremdeles finnes på kinesisk jord, samlet inn over en million underskrifter. De ble levert til den japanske ambassaden i Beijing mens diplomater fra de to landene diskuterte saken. To uker senere, 18. september, ble en gruppe på 400 japanske forretningsmenn som bodde på et hotell i Zhu Hai, nord for Macao, tatt på fersken med 500 innleide kinesiske prostituerte. Avisene fortalte hele historien, og en bølge av indignasjon skylte over landet. Denne skandalen falt på samme dato som 72-årsdagen for angrepet på Mukden⁵ (1931), som førte til den japanske okkupasjonen av Mandsjuria. 90 prosent av de som svarte på en spørreundersøkelse på nettstedet sohu.net, mente at prostitusjonsskandalen var et bevis på «Japans ønske om å ydmyke Kina».
En stor del av de kinesiske nasjonalistenes aksjoner er gjennomført med utgangspunkt i internett. Myndighetene har forsøkt å begrense ytringsfriheten på nettet, men de har ikke lyktes i å hindre de mest hevngjerrige nasjonalistene i å komme til orde. Flere og flere kinesere har tilgang til internett, og myndighetene har allerede hendene fulle med å hindre meningsmotstandere i å uttrykke seg på nettet⁶ – kontroll over nasjonalistenes aksjoner kommer i annen rekke. I tillegg til opinionsmobilisering bruker også kinesiske hackere internett for å angripe offisielle japanske nettsteder. (…)