Produksjonen av virkelighet

Det er ferietid. Tid for å koble av. For mange er avkobling å sette seg foran tv-en i hytta. Slå i hjel tiden med dataspill, kortspill eller brettspill. Lese bøker. Få avisen videresendt. Slike medier vi rett og slett ikke kan unnvære.
Vi klarer oss ikke uten mediene, uten denne tilflukten vekk fra omgivelsene, vekk fra virkeligheten og inn i de virtuelle verdenene som tv, film, spill og bøker gir oss. Ikke engang i ferien.
Virkeligheten vi oppholder oss i – vår mentale dveling i omgivelsene – er den virkeligheten som virker mest. Skillet mellom den fysiske og virtuelle virkeligheten er ikke det viktige, men heller hva som virker på oss. Å peke på tv eller dataskjerm og si at det ikke er virkeligheten, er ikke lenger noe stort poeng. Mediene selv trer nærmest tilbake for hva de formidler. Slik boktrykkerkunsten ble usynlig som teknologi – boken er nærmest en del av oss – vil både datamaskin og Ipod i fremtiden bli usynlige eller gjennomsiktige som medier. Slikt forandres stadig, fra plater til CD til MP3, fra VHS til DVD. Snart har vi også små, papirhvite skjermer som foldes ut av mobiltelefonen, eller foldbare, fleksible, papirhvite og -tynne medier som supplerer bok og avis.

Medieteoretikeren Hans Ulrich Gumbrecht gjestet nylig Norge på en konferanse arrangert av forskningsprosjektet Medieestetikk ved universitetet i Oslo.¹ Gumbrecht spør oss om det betyr noe om vi egentlig er svært bevisst at media utgjør en «falsk» virkelighet? Nei, det gjør ikke det – egentlig. Fordi media er en spennende produsent av vår virkelighet – av nærvær.² Ikke bare gjengir de virkeligheten, men de produserer også helt nye virtuelle rom og scener. En annen virkelighet altså.
Vi husker hvordan filmen Jurassic Parc (1993) skapte levende dinosaurer på lerretet – og produserte «ny» virkelighet. Siden har ikke filmproduksjon vært det samme. Den amerikanske filmfilosofen David R. Rodowick forteller oss på konferansen at «i digitaliseringens alder trer den fysiske virkeligheten helt tilbake for forestillingen.» Nettopp. I filmindustrien kan til og med den fotografiske prosessen betraktes i dag som et hinder for kreativiteten. (…)