USAs nye verdensorden

På slutten av 1800-tallet ble alliansen mellom nasjonalisme og militarisme skjebnesvanger for den britiskdominerte økonomiske verdensorden, og satte punktum for den lange fredsperioden i Europa etter 1815. Fremveksten av et sterkt og militarisert Tyskland, samt økende rivalisering mellom de imperialistiske maktene, gjorde Storbritannia ute av stand til å holde systemet samlet.
Økonomisk liberalisme og frihandel sto i høysetet på midten av århundret, men tapte terreng fra 1880-tallet og raste sammen da Tyskland under keiser Wilhelm II siktet mot europeisk hegemoni i 1914. Den vestlige globaliseringens første fase, anført av Storbritannia, endte dermed i et blodbad.
Karl Polanyis berømte verk The Great Transformation (1944) omhandler liberalismens tilbakegang, fascismens fremvekst og utbruddet av en ny verdenskrig. Her viser han hvordan det internasjonale kapitalistiske samarbeidet – fremfor alt eksemplifisert ved paneuropeiske nettverk av «haute finance» – måtte gi tapt for nasjonal maktpolitikk. Dette til tross for at de «i kraft av sin funksjon skulle forhindre omfattende kriger». «Makten hadde overtaket på profitten. Hvor tett sammenvevd de to områdene enn var, var det til syvende og sist krigen som dikterte sin lov overfor handelen.»

Den økonomiske integrasjonen i Europa hadde nådd et høyt nivå under andre halvdel av 1800-tallet, men strukturene for kapitalistisk samhandling mellom landene ble feid vekk av den voksende bølgen av nasjonalisme.
Denne bølgen kulminerte i fascisme, fremprovosert av det «selvregulerende markedet» og dets ødeleggelser. Polanyi skriver at fascismen som generelt fenomen knuste liberalismen og sosialismen, en dødelig patologisk «løsning» på «dilemmaet den liberale kapitalismen hadde havnet i», som representerte en reform «av markedsøkonomien på bekostning av alle demokratiske institusjoner». Slik han ser det, iverksatte samfunnet «tiltak for å beskytte seg» mot «det selvregulerende markedet», en institusjon «som ikke kunne eksistere over tid uten å tilintetgjøre samfunnets menneskelige og naturlige substans.» Man valgte derfor å satse på sterke, militariserte stater og et samfunn som sto samlet bak dem.¹
Historien består selvsagt ikke av evige gjentakelser, men Polanyis hypotese er likevel et nyttig utgangspunkt for å analysere de alvorlige krisene som preger vår samtid. Globaliseringsprosessen på slutten av det 20. århundret, forstått som en samkjøring av verdensøkonomien innenfor rammen av et nyliberalt paradigme, ser ut til å nærme seg slutten. Symptomene er mange: imperialistiske kriger, stadig dypere handelskriser både i og utenfor den kapitalistiske kjernen, global sosial uro, og en universell økning av ulikheter, både innad i land og mellom land.²
Det har vært to hovedreaksjoner på disse oppløsningstendensene: Den sosiale motstanden har økt, og kommer til uttrykk gjennom fremveksten av en global demokratibevegelse for samfunnsforandring, men også gjennom autoritær høyrepopulisme. På statsmaktsnivå har den mest iøynefallende reaksjonen vært en voldsom oppblomstring av nasjonalisme, både i Kina, Russland, Japan, Europa³ og andre steder. I USA, selve hjertet i det globale kapitalistiske systemet, har nasjonalismen antatt en spesielt intens form: nemlig imperialisme. (…)