Elendighetens hovedstad

Sola skinner i Nablus. Den får steinbygningene til å skinne og feier bort støvet i de trange gatene i gamlebyen. Sollyset befrir Vestbreddens nordlige hovedstad fra den trange fjellpassasjen byen har sitt utspring i, og som den trekker seg tilbake til om vinteren. På torget denne junimorgenen, står en kjøpmann og roper ut dagens tilbud til folkemengden. Torgbodene langs fortauene flommer over av varer. Rundt omkring på plassen blander lydene fra mennesker, drosjer og varebiler seg i en kakofoni av rop og bilhorn – under overbærende oppsyn fra tre politimenn med kalasjnikov over skulderen.
På den andre siden av dalen, i et bortgjemt hus ved Ebal-fjellet, sitter en eldre kvinne og datteren hennes og ser på tv i stillhet. Bilder av 400 løslatte palestinske fanger ruller over skjermen. Ansiktene til Sana Al-Attabeh og moren hennes er alvorlige. Said, familiens eldste sønn, er en av palestinerne som har sittet lengst i israelsk fangenskap. Men han var ikke med på bussen som fraktet de løslatte fangene tilbake til de okkuperte områdene. Han er dømt til fengsel på livstid for å ha organisert to attentat i Israel, og har sittet bak murene siden 1977. Det er fem år siden noen i familien har kunnet besøke ham. Faren er død og moren er for syk til å reise helt til fengselet i Ashkelon.
Sana forteller at ingen av søsknene har kunnet besøke ham heller: «Israelske myndigheter har nektet å gi oss tillatelse helt siden intifadaen startet. I februar lettet de endelig på restriksjonene, men det forandrer ingenting. Man må være under 16 eller over 46 år for å få tillatelse, og ingen av oss er det.» Og hun sier videre: «Israelerne kunne ha fått tusenvis av familier til å slutte seg til freden ved å løslate alle fangene på én gang. I stedet slipper de ut noen få hvert halvår og i mellomtiden fengsler de like mange nye. Når skal de forstå at så lenge en av våre nærmeste er i fengsel, står livene våre stille?»
Nablus er en merkverdig by. Stolt, hektisk og herjet. Spekket av æresbevisninger, men også av arr. Etter valget av Mahmoud Abbas – som palestinerne kaller Abu Mazen – til president for selvstyremyndighetene, har noe som kan ligne et hverdagsliv kommet tilbake. I februar proklamerte de væpnete palestinske gruppene våpenhvile, og den er blitt overholdt. Derfor har den israelske hæren gjort en uformell avtale med guvernøren i Nablus, Mahmoud Al-Aloul. Ordningen går ut på at det palestinske politiet patruljerer byen mellom kl. 6 og 23, og avløses da av den israelske hæren. Dette diskrete kompromisset passer både de palestinske selvstyremyndighetene, som står for svakt til å kreve fullstendig autonomi, og den israelske regjeringen, som ikke har hastverk med å erklære noen offisiell uttrekning fra den såkalte «terrorismens hovedstad».
Visselig fortsetter den israelske hæren sin jakt på dem de kaller «tidsinnstilte bomber». For eksempel Ibrahim Hashah, en av lederne for Al-Aqsa-brigadene, som ble drept 14. april. Razziaer, ransakinger og hastige arrestasjoner foregår fortsatt, spesielt i flyktningleirene Balata og Askar, som har vært bastioner for det palestinske opprøret. Men disse operasjonene er likevel langt mer beskjedne enn i tidligere år, når israelske stridsvogner var fast inventar i sentrum av byen, portforbudet varte i månedsvis og eliteskyttere plantet sorg i hjem etter hjem. Hittil i år er sju palestinere drept av den israelske hæren i Nablus-distriktet. Til sammenligning har totalt 496 palestinere blitt drept siden den andre intifadaen startet i september 2000, 98 av dem under 18 år.
Situasjonen har altså roet seg noe, og dette har spesielt gitt seg utslag på aksjemarkedet. I løpet av seks måneder har Al-Quds-indeksen (Jerusalem på arabisk) på børsen i Nablus hatt en oppgang på 150 prosent. Denne eksplosive kursøkningen har satt i gang en frenetisk aksjehandel på Vestbredden. «Det er rene galskapen, folk snakker ikke om annet,» sier Ayman Al-Shakaa, som arbeidet for den tidligere borgermesteren i Nablus, Ghassan Al-Shakaa. «I landsbyene utenfor Nablus er det til og med kvinner som selger smykkene sine for å satse pengene på børsen».
Hver morgen drar et hundretalls småspekulanter til meklerfirmaet Targets lokaler. For bare ett år siden var det bare en håndfull gjengangere som dukket opp her. De palestinske småaksjonærene er allerede vel bevandret i børssjargongen, og følger utviklingen av aksjene sine på skjermene. Noen av dem spekulerer i effekten av Abu Mazens besøk i Washington. «Når situasjonen er rolig, som nå, går det bra på børsen,» sier 24 år gamle Mohamed, som studerer islamsk rett. «I januar kjøpte jeg aksjer for 1800 dollar. I dag er de verdt mer enn 5000.»
Foreløpig har ikke denne børseuforien vært tilstrekkelig til å gjenopplive den økonomiske aktiviteten som en gang var Nablus' store stolthet. Mesteparten av bedriftene som har startet opp det siste halvåret, går på lavbluss. «Produksjonen i tekstilindustrien vår har gått ned med 70 prosent,» sier Hussam Ijawi, generalsekretær for handelskammeret i Nablus. Krisen skyldes ikke bare de israelske kontrollpostene som splitter opp Vestbredden. «De palestinske myndighetenes ettergivenhet har gjort at tyrkisk og kinesisk eksport har slått ut våre produkter,» forklarer Ijawi. «En tradisjonsrik palestinsk skobedrift som Malhees, som i sin tid hadde 400 arbeidere, har nå bare 70 ansatte.»
To selskaper har likevel klart seg godt til tross for den rådende økonomiske stillstanden. Det er også disse to selskapene som leder an på børsen: Padico, holdingselskapet til magnaten Mounib Al-Masri, og Paltel (Palestinian Telecommunication Company). Dette selskapet har monopol på det palestinske telekommunikasjonsmarkedet, og styres av Al-Masris slektning Sabih Al-Masri. Disse tungvekterne, som har holdt stand gjennom intifadaen, er godt etablert i innbringende sektorer og støttes opp av solide aksjonærer og energisk markedsføring. I dag høster de inn astronomiske fortjenester. Paltel hadde en nettofortjeneste på 14 millioner jordanske dinarer (16 millioner euro) første kvartal i år, og har planer om å investere i utlandet gjennom filialen Paltel Offshore.
I Nablus skaper disse økonomiske eventyrene en følelse av bitterhet hos noen av småspekulantene. Enkelte sier med dempet røst at de bidrar til å opprettholde makten til de rike familiene, deriblant Al-Masri-klanen som i uminnelige tider har styrt byen. «For øyeblikket er det bare et lite mindretall som tjener på aksjehandelen. Vi ser ingen forbedringer i folks dagligliv,» sier Hassan Ayoub fra venstresideorganisasjonen Demokratisk front for frigjøring av Palestina (DFLP). I Nablus lever 55 prosent av byens 150 000 innbyggere på under to dollar om dagen, mens gjennomsnittet for hele Vestbredden er 38 prosent.
På toppen av krisen i den lokale økonomien kommer utestengningen fra det israelske arbeidsmarkedet, som før intifadaen daglig sysselsatte 13 000 arbeidere fra Nablus. «De palestinske myndighetene er nødt til å klassifisere dette som et kriseområde,» mener Tayseer Nassrallah i Fatah, som vi møter i flyktningleiren Balata. «Byen vår var en gang den økonomiske hovedstaden i Palestina, men er nå blitt elendighetens hovedstad.»
Vi spør oberst Yuval Bazak, kommandant for den israelske brigaden i Samaria, om nettopp dette. Han erklærer seg ikke skyldig. «Vi har avviklet flere sperringer for å lette transporten til og fra Nablus,» hevder han. Men den omhyggelige registreringen som FNs humanitære koordinasjonskontor i Jerusalem har gjort, innbyr ikke til entusiasme. Den viser nemlig at mellom november 2004 og april 2005 har antallet veisperringer (kontrollposter, jordvoller, steinblokker og grøfter) i Nablus-distriktet gått ned fra 120 til … 117.
Kontrollposten i Huwara, ved utkjørselen fra Nablus, er hjørnesteinen i dette systemet. I løpet av de fire første årene av den andre intifadaen (2000-2004), da palestinske selvmordsbombere utførte blodige attentat på kafeer i Tel Aviv og Jerusalem, var denne sperringen praktisk talt en blindvei. Bare noen ytterst få med passerseddel fikk slippe igjennom.
Etter at Abu Mazen kom til makten og de væpnete palestinske gruppene har holdt en lav profil, ligner Huwara en fabrikk: Tusenvis av palestinere trenger seg sammen der hver dag. De kommer til fots, i og med at privatbiler fortsatt er forbudt. Første hinder er en liten, fjernstyrt metallport, deretter en smal korridor bygd opp av steinblokker, så en elektronisk sikkerhetskontroll og en soldat som kroppsvisiterer og går igjennom bagasjen for hånd, så enda en fjernstyrt port, ytterligere noen meter med streng bevoktning, og til slutt – den siste hindringen – datakontroll av legitimasjonspapirer…
De som kommer seg igjennom denne slusen av stål og betong, kan imidlertid ikke senke skuldrene riktig ennå. «Etter Huwara er det ofte en mobil kontrollpost,» forklarer 30 år gamle Rania Hussein, som jobber i innenriksdepartementet i Ramallah. «Så kommer kontrollposten i Za'atara, og deretter enda flere mobile kontroller langs veien, før man kommer til kontrollposten i Kalandiya som er den siste før man endelig er i Ramallah. Jeg brukte fire timer på å komme meg frem og tilbake i dag, selv om avstanden mellom de to byene ikke er mer enn fem mil.»
Majdi Shobaki, en 42 år gammel ingeniør som også arbeider i Ramallah, nikker samtykkende. «De fine talene om fred får meg til å le. Det kunne like godt vært Kina de snakket om. Det er bare ord, det er alt.»
Hassan Ayoub i DFLP har hørt slike reaksjoner før. For eksempel i 2000 etter nederlaget på Camp David-toppmøtet mellom Yasser Arafat, Bill Clinton og Ehud Barak. Han er bekymret: «Alt ligger til rette for at vi kommer til å havne i en lignende situasjon etter tilbaketrekningen fra Gaza. Med flere bosettinger, flere fanger, flere kontrollposter og en stat som blir stadig mindre levedyktig. Jeg ser at forbitrelsen øker, og jeg frykter at volden setter i gang igjen.»
Faren for dette er desto større ettersom de væpnete gruppene fortsatt har stor påvirkningskraft. For å få ansettelse i sikkerhetsstyrkene nøler de ikke med å skyte ned kontoret til guvernøren. Noen av medlemmene i disse gruppene henfaller også til ran, pengeutpressing og drap, som har økt det siste halvannet året. Denne kriminaliteten nærer seg på gamle feider mellom bydeler og mellom ledere, samt oppløsningen av Al-Aqsa-brigadene i mange små celler. Noen av disse cellene praktiserer en beleilig kombinasjon av intifada og business. Det palestinske lederskapet er viklet inn i denne mafiøse sumpen, og forhaster seg ikke med å gripe inn.
Etterforskningen av drapet på Ahmed Al-Shakaa i november 2003, broren til daværende borgermester i Nablus, Ghassan Al-Shakaa, har aldri ført frem. Borgermesteren gikk av i begynnelsen av 2004. «Vi har fortsatt ikke fått noen ny borgermester,» forteller Tayseer Nassrallah fra Fatah. «Stillingen har stått ledig siden Ghassan Al-Shakaa gikk av. Det er holdt kommunevalg i alle de palestinske områdene, bortsett fra Nablus. Her er det fortsatt ikke satt noen valgdato.»
Den offisielle forklaringen på dette er sikkerhetssituasjonen, men det er det ingen som tror på. I begynnelsen av mai ble valget til ledelse av en ungdomsforening i Balata-leiren stoppet av «muskelmenn» fra Fatah. Det skjedde etter at tre fjerdedeler av stemmene var talt opp, og Hamas lå an til å vinne valget.
«Det samme gjelder kommunevalget,» sier en forarget Mohamed Ghazal, leder for Hamas i Nablus og professor i mekanisk ingeniørkunst ved universitetet An-Najah. «Men i stedet for å avbryte valget mens det pågår, hindrer Fatah at det blir holdt. De er redde for at vi skal vinne,» sier han. I andre runde av lokalvalget i de palestinske områdene i april, seiret islamistene i flere titalls kommuner. «Hamas kan oppnå lignende suksess i Nablus. Og Fatah legger veien åpen for dem ved å gå frem på denne måten,» medgir Tayseer Nassrallah.
En person som kjenner godt til de indre maktsirklene i Nablus, men vil være anonym, sier: «Folk vet at alle problemene med korrupsjon og utrygghet er Fatahs ansvar. Alle, uten unntak. Til sammenligning er Hamas og deres folk uangripelige. Du ser aldri noen av dem briske seg på byen. De har kompetente, beskjedne og høyt respekterte ledere i folk som Mohamed Ghazal og Nasser Shaer, som er dekan ved fakultetet for islamsk rett. Det er ikke så lett å hamle opp med dem.»
Nablus er virkelig en merkverdig by. Forvirrende. Sola kan jage vekk skyene fra himmelen, men fremtiden er fortsatt uoversiktlig. Får man jobb i morgen? Kommer man seg til Ramallah? Kan man besøke broren sin i fengsel? Velge en borgermester? Ingen vet. Ironisk nok er børsen en av de få tingene som gir Nablus-beboerne håp. Finansmarkedets iboende usikkerhet ser ikke ut til å legge noen demper på investeringsiveren. Den holdes oppe av fristelsen om storgevinst og den berusende tanken om en svipptur til den moderne verden – hvor usannsynlig den enn måtte være. En avstikker til mulighetenes land: muligheten til å bli rik, til å reise, til å slippe fri fra fortvilelsen.
Fathi Bouzia fra landsbyen Kafr Hares har tjent noen slanter på aksjer, og ser allerede for seg å «fortsette studiene på et universitet i Europa». Langt, langt unna israelske kontrollposter.