En global samfunnskontrakt

ETTER G8 OG LIVE 8:I 1974 lovte de dominerende gruppene av rike land å «avskaffe fattigdommen» innen år 2000. Å avskaffe fattigdom innebar, da som nå, å løfte folk over den absolutte fattigdomsgrensen, satt til to dollar om dagen per person. Da regnes de ikke lenger som «fattige». Med dette målet for øye, forpliktet de rike landene seg til å bevilge 0,7 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) til offentlig bistand.
15 år senere, i 1989, annonserte de samme landene at slutten på det 20. og begynnelsen på det 21. århundret ville bli innledningen til en ny æra preget av verdensfred, etter Sovjetunionens sammenbrudd. Det ville ikke lenger være nødvendig å sløse bort enorme summer på militær opprustning. Verden ville nyte godt av «fredsprofitt», som i sin tur ville gjøre det lettere å oppnå målet om å avskaffe fattigdommen innen år 2000.
Slik gikk det som kjent ikke: Fattigdommen ble ikke avskaffet, tvert imot økte den, spesielt utover 90-tallet. I 2000 kunne man fastslå at 2,7 milliarder av verdens 6 milliarder mennesker levde under fattigdomsgrensen, og blant dem ble 1,3 milliarder definert som «ekstremt fattige» fordi de levde på under én dollar om dagen. I 2003 hadde antallet fattige økt med ytterligere 100 millioner, og var oppe i 2,8 milliarder.¹
Det at målsetningen fra 1974 ikke ble innfridd, betyr ikke at den var urealistisk. De dominerende gruppene av rike land og maktelitene i de fattige landene holdt ikke løftene sine. Tvert imot førte de en politikk innen handel, finans og teknologi som forsterket årsakene til fortsatt fattigdom i befolkninger som allerede levde under elendige forhold.²
Løftet om fred ble heller ikke oppfylt. I stedet fikk vi en lang rekke kriger i Midtøsten og i Afrika. Og etter 11. september har verden ifølge vestlige ledere, spesielt USAs, gått inn i en lang periode med verdensomspennende krig mot «terror». I 2003-2004 økte militærutgiftene til praktisk talt samme nivå som under den kalde krigen.³ Men også når det gjelder dette løftet, er det ikke freden selv som har lidd nederlag – men de verdensoppfatninger og politiske strategier som makthaverne har sverget til, nemlig at krig er det mest effektive redskapet for å skape fred!

Dette doble nederlaget – både når det gjelder fattigdomsbekjempelse og verdensfred – har fått makthaverne til å be de undertrykte, de fattige og de utstøtte om å akseptere at fattigdom og nådeløs kamp for å overleve er et uunngåelig og «naturgitt» fenomen. I dagens globaliserte verden finnes det ikke noe «vi», hevder de, men et uendelig antall «individer» som konkurrerer med hverandre om tilgang til grunnleggende goder og tjenester. Konkurransedyktighetens evangelium er blitt preket i 30 år som den siviliserende kraften i Vesten. Nå brukes det som argument for å forklare og rettferdiggjøre at fattigdom og krig alltid vil finnes.
Så godt som alle de dominerende sammenslutninger av land deler denne fatalistiske forståelsen av fattigdom. Og regjeringene i USA, Kina, EUs 25 medlemsstater, de arabiske landene, Chile, India, og så videre, samt den katolske og den protestantiske kirken, religiøse autoriteter innen islam og buddhismen, og mylderet av ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som kretser rundt FN-organisasjonene og eksisterer takket være dem/avhenger av dem: Alle aksepterte de erklæringen om «tusenårsmålene», som i september 2000 ble vedtatt på FNs tusenårstoppmøte i New York.⁴
I tusenårserklæringen hevdes det at det eneste realistiske målet innen tidsfristen som er satt – år 2015 – er å halvere antallet personer som lever i «ekstrem fattigdom». Dette er det «ambisiøse» målet verdenssamfunnet har satt seg, som svar på 2,8 milliarder fattiges rett til liv og menneskelig verdighet. Verdenseliten har fraskrevet seg det politiske og etiske ansvaret for å sikre disse rettighetene. Og de har gitt de fattige beskjed om å oppgi dem også.
Hva freden angår, er det mer snakk om å gå i fella enn om ansvarsfraskrivelse. De «frie» og «demokratiske» samfunnene har gjort seg til medløpere i krigen mot en påstått felles fiende, representert ved den globale «terrorismen». Og dette skjer i navn av et sivilisert fellesskap, en sivilisasjon som bygger på rikdom og forbruk slik det defineres av det vestlige levesettet. Denne krigen blir fremstilt som uunngåelig fordi dette skal være den eneste effektive fremgangsmåten for å bekjempe representantene for såkalt «tapende» sivilisasjoner som, drevet av religiøs eller etnisk fanatisme, forsøker å forhindre spredningen av den såkalt «vinnende» sivilisasjonen, altså den «vestlige» friheten og demokratiet.
Denne krigen mot de mørke krefter har ifølge denne verdensoppfatningen sitt episentrum i den arabiske og muslimske verden. Ifølge verdenseliten har alle jordas fattige interesse av å støtte opp om krigen for å kunne hevde sin rett til frihet, individuell rikdom og et moderne liv. Noe de hevder Kinas lederskap har forstått (se Martine Bulards Kina-artikkel, s. XXX). Ifølge denne oppfatningen er altså beskyttelsen og spredningen av de vestlige landenes levesett, som opphøyes til symbol for verdenssivilisasjonen, i alle folks interesse. De bør derfor bekjempe dem som skaper hindringer for forbruksvekst, «frihet» for handel og finans, og «fri» flyt, i tråd med reglene som er satt av Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, EU, Verdensorganisasjonen for immaterialrett (WIPO), Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), De sørøstasiatiske nasjoners forbund (ASEAN), Nytt partnerskap for utvikling i Afrika (NEPAD), og så videre. (…)