Sentralbankens problem

I enkelte medlemsstater i EU kan regjeringsskifte av og til føre til at man revurderer lovgivning og tiltak som har vært mislykket, og enkelte ganger faktisk opphever dem. I Unionen derimot, blir tidligere avgjørelser noe som er slått fast én gang for alle, og som skal stadfestes kontinuerlig og beskyttes mot enhver kritikk, hvor rettmessig den enn måtte være.
Ett eksempel: At Den europeiske sentralbanken (ESB) har fått enerådende makt over pengepolitikken i EU, fritatt fra enhver politisk kontroll. I god tid før dette regimet trådte i kraft, hadde en lang rekke spesialister av alle politiske avskygninger påpekt hvor dysfunksjonelt et slikt system ville være. Strukturene i dette regimet var dypt antidemokratiske, i og med at folkevalgte instanser, både på nasjonalt og europeisk nivå, ble fratatt muligheten til å gripe inn i den makroøkonomiske politikken.
Prioriteringene og målsetningene for dette økonomiske regimet var fullstendig ubalanserte, ettersom ESB skulle konsentrere seg om prisstabilitet – uansett hvilke konsekvenser dette kunne få med hensyn til arbeidsledighet, finansuro eller desorganisering av produksjonssystemet. Og budsjettpolitikken skulle se bort fra alle andre mål enn målene for offentlig gjeld.
Den europeiske sentralbankens metoder – en blåkopi av metodene til Bundesbank, men utviklet under helt andre omstendigheter – ble fremholdt som en garanti for effektivitet, til tross for bevisene på det motsatte. For eksempel insisterte man dogmatisk på verdien av sammenslåtte (aggregerte) økonomiske størrelser som retningslinje for pengepolitikken – et tiår etter at andre sentralbanker hadde gått bort fra disse indikatorene som de anså som ubrukelige.
Seks års erfaring med den monetære union har bekreftet alle disse kritiske innvendingene, men likevel er dette systemet fortsatt hellig og ukrenkelig for det offisielle Europa.
De siste fire årene har den årlige vekstraten i EU ligget på 1,5 prosent, det vil si mindre enn på slutten av 90-tallet og under halvparten av vekstraten som forespeiles i Lisboa-strategien.¹ Den økonomiske aktiviteten har ikke engang vært tilstrekkelig for å stabilisere arbeidsledigheten, som økte fra 7,4 prosent til 8,1 prosent mellom 2001 og 2004 i de femten medlemslandene før utvidelsen. Selv om de nye medlemslandene kan vise til en noe høyere vekst, er arbeidsledighetstallene i disse landene enda høyere: 14,4 prosent i løpet av de fire siste årene.²
Den europeiske sentralbanken har hele tiden kommet med det samme svaret på disse problemene: flere «strukturelle» reformer, mer «lønns- og prisfleksibilitet», mer «mobil» arbeidskraft. Etter som det er blitt stadig vanskeligere å rettferdiggjøre «arbeidsmarkedsfleksibilitet» med trusselen om inflasjon, er det farene forbundet med «globaliseringen» som skal rettferdiggjøre de samme tiltakene: deriblant avreguleringer, press på de arbeidsledige og utskilling både i offentlig sektor og i store private bedrifter. Men økonomiene i euroområdet kan vise til svært gode resultater på globalt nivå. I 2004 var eksportmarkedene i seg selv dynamiske nok til å støtte opp under en rask produksjonsøkning. Til gjengjeld stagnerte de indre markedene, spesielt markedet for investeringsvarer.
Hvis det var slik at den hardnakkede jakten på «fleksibilitet» – som har vært selve hjertet i den europeiske økonomiske politikken i mer en to tiår – virkelig kunne gjøre noe med arbeidsledigheten i EU, ville vi ha lagt problemet bak oss nå. De vedvarende høye ledighetstallene og nyliberale tiltak med konsekvenser for arbeidsmarkedet, har redusert andelen av EUs bruttonasjonalprodukt som går til lønn: fra 73,4 prosent i 1962 til 69,2 prosent på 90-tallet, og deretter rekordlave 68 prosent i 2004.
Den enorme økningen i profitt som disse tallene viser – fra under en fjerdedel til nesten en tredjedel av BNP – forsterket av en stadig mer kapitalvennlig skatte- og avgiftspolitikk, har ikke ført til den bebudede investeringsøkningen: I perioden 2000-2004 økte investeringene i de 25 EU-landene med kun 0,5 prosent i gjennomsnitt, mens de faktisk gikk ned i euroområdet (-0,2 i gjennomsnitt), og 2004 var det første året med økte investeringer (+3,2 prosent) i det hele tatt.³

I en lang rekke økonomiske spørsmål utviser EUs lederskap en nærmest slavisk ærbødighet overfor USA. Hele Lisboa-strategien er inspirert av en fullstendig ukritisk forestilling om at USAs aksjeboom markerte fremveksten av «en ny økonomi». Gjentatte forsøk på å kopiere det antatt «fleksible» arbeidsmarkedet i USA, fremming av risikokapital, imitasjon av selskapsstrukturene i amerikanske storselskaper, og så videre, vitnet om den «overstrømmende irrasjonaliteten» som europeiske ledere var grepet av, både på nasjonalt plan og på EU-nivå.
Men den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve System, har en posisjon og en målsetning som skiller seg merkbart fra Den europeiske sentralbankens - som for øvrig ble sorgløst videreført i den nå nedstemte grunnlovstraktaten. I USA er Federal Reserve nemlig bare en av flere regjeringsdirektorater, og er underlagt Kongressen. Federal Reserve har som oppgave å «opprettholde langsiktig økning av sammenslåtte valuta- og kredittmessige størrelser i samsvar med økonomiens langsiktige potensial for produksjonssøkning, for å effektivt fremme målet om maksimal sysselsetting, stabile priser og moderat rentenivå på lang sikt.»
Det samme gjelder sosialpolitikken: Man kan til og med gå så langt som til å si at økonomisk vekst er en del av USAs sosiale modell, eller at veksten fungerer som en slags erstatning for sosialpolitikk. Amerikanerne kan gjerne leve og dø i markedet, men de krever i det minste at det fungerer. En sammenligning med erfaringene i USA viser den doble uansvarligheten til sosialpolitiske beslutningstakere i dagens Europa: Man presser kontinuerlig på for å hule ut arbeidsledighetstrygd og begrense de arbeidsløses rettigheter, uten at det iverksettes noen former for makroøkonomiske tiltak som kan øke sysselsettingen. (…)