Spektakulær fremgang for kriminalromanen

For over 20 år siden satte National Endowment for the Arts – det amerikanske Kulturrådet – i gang en stor undersøkelse om kulturelle vaner i USA. Undersøkelsen ble utført i flere omganger over en 20-årsperiode. Mer enn 17 000 personer ble intervjuet, i 1982, 1985, 1992 og 2002, og resultatene ble samlet av det statistiske sentralbyrået US Census Bureau. En del av denne omfattende undersøkelsen omhandlet lesevaner, og ble utgitt med den urovekkende tittelen Reading at risk: a Survey of literary reading in America.¹
Det mest oppsiktsvekkende funnet i denne rapporten var den stadig raskere nedgangen i lesing av skjønnlitteratur (romaner, noveller, lyrikk og drama) i løpet av denne 20-årsperioden: I 1982 hadde 56,9 prosent av de spurte amerikanerne over 18 år lest minst én bok året før. I 1992 hadde fortsatt 54 prosent gjort det. I 2002 falt imidlertid prosentandelen til 46,7 prosent.
Enda mer urovekkende var det at nedgangen i løpet av 20-årsperioden ble større jo yngre de spurte var: 21,9 prosent færre lesere i aldersgruppen 35-44 år, 23,2 prosent i aldersgruppen 25-34, og 28,4 prosent nedgang i aldersgruppen 18-24. Hvis denne utviklingen vedvarer, vil bare en av tre unge amerikanere fortsatt lese én skjønnlitterær bok i året mot slutten av dette tiåret. Blant menn i USA, uavhengig av sosial bakgrunn og etnisitet, har andelen som leser litteratur allerede falt til under 35 prosent.
«Den stadig raskere nedgangen i antall lesere i alle deler av den voksne befolkningen i USA varsler om en forestående kulturell krise,» advarer forfatterne av rapporten, som ikke ser ut til å ha fått særlig stor oppmerksomhet i media – heller ikke i den trykte pressen, selv om også den rammes av at folk leser mindre.
Forfatterne er forsiktige i sin analyse av årsakene til at litteraturen så raskt har mistet oppslutning, men registrerer i samme periode en betydelig økning i familienes innkjøp av audiovisuelt utstyr og elektroniske medier. De påpeker også en tendens til konsentrasjon av fritidsaktiviteter i hjemmet og en økning av individuelle aktiviteter på bekostning av mer kollektive sysler som frivillig arbeid, klubber, museumsbesøk, kamper, forestillinger, kor, og så videre. Det kan være slik at romanlesingens tilbakegang henger sammen med en økende mistro til verden utenfor, som litteraturen fremstiller i all dens kompleksitet.

I Frankrike er det ikke gjennomført noen undersøkelse om kulturelle vaner siden 1997, så vi mangler oppdatert informasjon om lesevaner og lesere. De årlige statistikkene som publiseres av den franske forleggerforeningen og den bibliografiske databasen Electre Biblio viser imidlertid hovedtendensene i forlagsproduksjonen. Her observerer man at skjønnlitterære utgivelser fortsatt representerer en tredjedel av bokutgivelsene hvert år, i en produksjon i stadig vekst.
I 2004 kom det rundt 18 000 litterære utgivelser i Frankrike – nye bøker og billigutgaver – og det er 2 200 flere enn året før. I denne kategorien som kalles «litteratur», og som også omfatter tegneserier og barne- og ungdomsbøker, var 6660 utgivelser romaner. Selv om mange bokhandlere klager over det de kaller en inflasjon av titler, som skal rette opp og dekke over en nedgang i gjennomsnittlige opplag, er romanen altså fortsatt en av de sterkeste stolpene i forlagsvirksomheten.
Innenfor romansjangeren har kriminalromanen interessant nok fått en stadig mer fremtreden plass. Frem til 60-tallet ble kriminalromanen regnet som en egen sjanger og plassert i kategorien «populærlitteratur», som hovedsakelig ble solgt på jernbanestasjoner og flyplasser. Slik er det ikke lenger. I 2003 ble det utgitt 1 800 kriminalromaner i Frankrike og solgt 18 millioner eksemplarer.² Alle de store franske forlagshusene utgir nå minst én krimserie, anført av Gallimards berømte og tradisjonsrike «série noire» (svarte serie).
Kriminalromanene ligger på topp blant forlagenes bestselgere: Forfattere som Mary Higgins Clark, Patricia Cornwell, Fred Vargas, Jean-Cristophe Grangé, Henning Mankell og Michael Connelly selger flere titalls tusen, kanskje hundretusener, av eksemplarer. Noen av dem er, i likhet med Manuel Vásquez Montalbán i Spania, også anerkjent som fullverdige skjønnlitterære forfattere som har valgt å bygge opp sitt romanunivers ved hjelp av kriminalstrukturen.
Det har altså skjedd store endringer i kriminalromanens sosiale og estetiske status. Dette fikk vi et tydelig signal om i 2003, da George Simenons forfatterskap ble innlemmet i den prestisjetunge serien Bibliothèque de la Pléiade, sammen med den internasjonale litteraturens klassiske skatter. Simenons imponerende produksjon om inspektør Maigret er lest av millioner, oversatt til en lang rekke språk, og er en utømmelig inspirasjonskilde til tv-serier og kinofilmer. Derfor var dette forfatterskapet også det best egnede til å bygge bru mellom sin «populærlitterære» opprinnelse og forbruk på den ene siden, og den nye litterære resepsjonen av kriminalromanen på den andre.
De mange prisene, arrangementene, festivalene, konferansene og tidsskriftene som vies kriminalromanen, vitner også om at den for alvor har trådt inn i den litterære institusjonen. Den får også bred dekning i media, til tross for at plassen for litteraturkritikk har en tendens til å skrumpe inn. Kriminalromanen har også hatt en spektakulær fremgang i barne- og ungdomslitteraturen, der forfatterne må forene beskrivelsen av krimuniverset med barn og ungdoms forestillingsverden. (…)