Styrkeforholdet i Kosovo

Flere hundre års samboerskap i Kosovo–styrt av de subtile reglene som hører «gode naboskap» (komsiluk) til–kunne ikke stå imot moderne fremvekst av nasjoner. Serbiske historikere har utarbeidet teorier om serbernes «historiske rett» på Kosovo som en motvekt mot kosovoalbanernes «demografiske rett» (fra midten av 1900-tallet har albanerne vært i flertall i Kosovo). Hos så vel serbere som kosovoalbanere bidrar skolebøkene i stor grad til å befeste og forsterke disse motstridende oppfatningene av fortiden. Det internasjonale samfunnet forkaster i dag verdier det selv hevder å stå for–nemlig et åpent og tolerant samfunn–ved å velge å prioritere en nasjonal diskurs.

Et par kilometer utenfor Kosovos hovedstad Pristina står to ærverdige minnesmerker nærmest ansikt til ansikt. Et tårn hedrer minnet etter slaget på Kosovo Polje (Svarttrostsletta), der en koalisjon av Balkans kristne folk, ledet av den serbiske fyrsten Lazar Hrebeljanovic, den 28. juni 1389 ble beseiret av tyrkerne. Det er på denne slagmarken – nærmere bestemt på det stedet som kalles Gazimestan – Slobodan Milosevic den 28. juni 1989 holdt en berømt tale som ga ny giv til den serbiske nasjonalismen, og dermed signerte Jugoslavias dødsattest. Og det foran nærmere en million serbiske tilhørere.

Nøyaktig ti år senere, den 28. juni 1999, holdt den serbisk-ortodokse kirkens patriark Pavle en dødsmesse over fyrst Lazar på samme sted. Foran en håndfull troende, under beskyttelse av NATO-soldater som nettopp hadde trengt inn i Kosovo. (…)