Alle disse kvinnene

I den gamle sovjetiske filmen Den enogførtiende etter Boris Lavrenievs roman med samme navn, blir vi vitne til en fascinerende scene. Filmen forteller historien om en ung og tapper kvinnelig soldat i Den røde hær som fanger en av fiendens menn, en tiltrekkende offiser fra hvitegardistene. De sitter der i en liten hytte midt i ørkenen og venter på at hennes enhet skal vende tilbake. Men den kvinnelige soldatens hjerte banker i strid med dogmatismen, og hun forelsker seg i sin sjarmerende ideologiske fiende. På et tidspunkt går fangen tom for sigarettpapir. Sjenerøst gir hun ham det eneste hun har av virkelig verdi, nemlig en liten notatblokk der hun skriver sine dikt. Skamløst ruller offiseren sin tobakk inn i hennes poesi og lar den forsvinne som røyk, og det til aller siste linje, foran et gapende publikum.

Kunne vi tenke oss den motsatte situasjonen? Nei, for om dette bildet både er naivt og rørende, så er det også langt mer enn bare en filmscene. Den er en metafor på kvinnenes litteraturhistorie, på kvinners forhold til egen skaperevne og på menns forhold til sine kvinners skaperevne. (…)