Drukner i Nasjonalmuseet

– Riksutstillinger var en norgesomspennende, særegen institusjon som kunne lage noe verken de nasjonale eller lokale kunstarenaene fikk til, sier Gjert Gjertsen, daglig leder i Norske billedkunstnere (NBK) til le Monde diplomatique.

– De hadde ressurser og penger til å støtte opp om nye prosjekter, og de fanget opp trender i det lokale kunstmiljøet. Det var særlig de tre siste årene at Riksutstillinger virkelig fikk en ny og spennende profil, noe kunstmiljøet så frem til en videre utvikling av. De samlet Norges kunstscene og evnet å løfte den i riktig retning. Så ble de dessverre stoppet ved innlemmelsen i Nasjonalmuseet for kunst. Vi vet ikke hva som kommer videre, men frykter det verste.
NBK var en av mange institusjoner som samarbeidet tett med Riksutstillinger, som ble en del av Nasjonalmuseet for kunst 1. juli i år. Ifølge museets nye handlingsplan for landsdekkende kunstformidling skal «Riksutstillingers tidligere aktiviteter forme utgangspunkt og plattform for å videreutvikle et landsdekkende formidlingsengasjement i nært samarbeid med regionale aktører». Det skal opprettes et nasjonalt kunstnettverk med forgreininger til regionale og lokale kunstinstitusjoner som skal sikre at utstillinger tilbys publikum i hele landet. Hensikten er at nasjonalmuseet og de regionale aktørene skal få en mer likeverdig stilling i et felles kunstformidlingsprosjekt. Hvordan dette vil skje i praksis, er det for tidlig å si noe sikkert om.
Riksutstillinger, tidligere Riksgalleriet, ble i 1953 grunnlagt som en del av statens folkeopplysningsprosjekt etter annen verdenskrig. Vandreutstillingene skulle føre «god kunst» – fortrinnsvis norsk billedkunst – frem til folk i bygd og by. Institusjonen hadde ingen internasjonale forbilder – svenskene fikk sine Riksutställningar først i 1965 og i England ble National Touring Exhibitions etablert i 1968. Disse er også vesentlig forskjellige fra den norske modellen i struktur og innhold.
På 70-tallet ble kunstsentrene, fylkesgalleriene og de regionale museene for alvor etablert i Norge. Riksgalleriet tapte sin posisjon, og sammenslåingen med Museet for samtidskunst i 1988 kom som en nødvendighet. I 1996 ble institusjonen igjen selvstendig under navnet Riksutstillinger. Riksutstillinger var fremdeles et statlig redskap basert på folkeopplysningsidealet, men institusjonen måtte fylles med nytt innhold. Vandreutstillingene skulle fordeles på landets gallerier, skoler og offentlige rom. Hovedmålsetningen var nå å formidle ung samtidskunst.
Riksutstillinger skulle snart vise seg dyktige til å ta opp trender og å støtte nye kunstretninger i samtiden. Institusjonen gikk fra å formidle nasjonal kunst til å ta inn over seg en kompleks internasjonal kunstvirkelighet. Internasjonaliseringen av samtidskunsten gjorde at det heller ikke lenger var relevant å beholde det rent nasjonale perspektivet. Sanaa Afrika (1994) med samtidskunst fra blant annet Zimbabwe, Zambia og Tanzania, Samtidskunst fra Sør Afrika (1995) og Vietnam Express (1996) med samtidskunst fra Nord- og Sør-Vietnam viste nye takter. Riksutstillinger ble den første institusjonen i Norge som i stor skala satset på internasjonal samtidskunst fra den tredje verden. De introduserte den gang mer ukjente kunstnere som er etablerte navn i dag, som blant annet Zwelethu Mthethwa og William Kentridge. Tidligere direktør i Riksutstillinger, Marith Hope, sier til Le Monde diplomatique at introduksjonen av internasjonale kunstnere er et av Riksutstillingers viktigste bidrag til kunst-Norge.

90-tallets norske kunstnere som tilhørte «den nye scenen» fikk en perfekt arena i Riksutstillinger. Institusjonen viste seg spesielt godt egnet til å formidle samtidskunstens mangeartede uttrykksformer – objekter, fotografi, video, installasjoner og performance. Denne type kunstverk kunne lett transporteres i vandreutstillingenes format. Riksutstillinger ble den første og tydeligste støttespilleren til «den nye scenen». Lenge før Samtidskunstmuseet hang med, viste Riksutstillinger i samarbeid med Oslo-galleriet Galleri Struts utstillingen Twisted (1996), en vandreutstilling med nyutdannede samtidskunstnere som tilhørte denne scenen. Riksutstillinger støttet også den første UKS-biennalen i 1998 (den viktigste mønstringen av ung samtidskunst i Norge) ved å innlemme den i sine turneringer.
Riksutstillinger har ikke bare introdusert utenlandske kunstnere i Norge. De har også trukket inn internasjonale kuratornavn. Marith Hope trekker spesielt frem utstillingen GrenseLøs som et vellykket eksempel.
– Vi inviterte Henry Meyric Hughes som kurator (en av grunnleggerne av samtidskunstmønstringen Manifesta) til å plukke ut deltakere til utstillingen. Riksutstillinger var aldri redd for blikket utenfra, noe som satte oss i dialog med den internasjonale kunstarenaen.
Riksutstillinger samarbeidet også med nye aktører, og skapte tverrfaglige prosjekter, noe Jam! (2005) er et eksempel på, der Riksutstillinger samarbeidet med aksjonsgruppen Adbusters.
Riksutstillinger rakk å bli den fremste produsent og formidler av ung, norsk samtidskunst. Ifølge Marith Hope må dette i stor grad tilskrives Riksutstillingers frie rammer og løselige organisasjonsform:
– Staten ga oss et svært fritt mandat med få faste rammer for produksjon og formidling. Etter at vi ble selvstendige hadde vi ikke lenger en samling å forvalte. Dette gjorde at vi kunne anvende pengene på utstillinger og produksjon. Vi fikk også en friere stilling fordi vi ikke måtte ivareta en bestemt profil utad knyttet til en samling, sier hun.
– Riksutstillinger turte å ta sjanser, muligens fordi fallhøyden ikke var så stor. Vi hadde ikke en tung institusjon å forsvare dersom prosjekter gikk feil. Vi var en liten stab på 19 fast ansatte som gjorde Riksutstillinger til en dynamisk institusjon som lett satte ideer ut i livet.
Kunstnere fikk ofte foreslå egne utstillingsprosjekter. Og de fleste utstillingene ble kurert av personer som ikke var blant de fast ansatte.
– Det finnes ingen offentlig kuratorutdannelse i Norge, og dermed ble Riksutstillinger det eneste kuratortilbudet i landet. Institusjonen ble en praksisplass der kunstnere, kunsthistorikere og kunstinteresserte fikk en sjanse til å prøve ut utstillingsmediet, og for mange unge kunstnere var det springbrettet til en karriere. De fikk produsere, organisere og administrere et omfattende arbeid på egne betingelser, samtidig som de hadde en solid aktør i ryggen, sier Hope.
– Kunstnerne og kuratorene fikk helt frie rammer. Dette skapte overraskende produkter som ga friske debatter. Vi klarte å endre folks forventninger til hva en kunstinstitusjon skulle levere. Detox 2 (2004) og Gothic (2005) skapte enorm blest, noe vi ikke kunne forutsett.
Gjennom Detox 1 (1999-2001) og Detox 2 (2004) inntraff det en klar endring i Riksutstillingers profil som produsent og formidler. Ifølge tidligere programsjef i Riksutstillinger og kurator for disse utstillingene, Ståle Stenslie, var utstillingene en modell for fremtidens Riksutstillinger med eksperimentering i produksjonsformer, formidlingsarena og samarbeidsformer:
– Detox var tenkt å skape, påvirke og utvikle den nye mediekunsten. Norge skulle være et lerret for den nye samtidskunsten. Vi brukte lokale kuratorer og kunstnere, og inviterte samtidig internasjonale kunstnere. Dette skapte en kompleks og sosial prosess som kunsten oppstod i. Kunsten skulle skapes i Norge, men med globale ressurser, sier han.
Riksutstillinger ønsket å overlate mer av ansvaret til det lokale miljøet.
– Vi ville på sikt trekke oss i bakgrunnen som et kompetansesenter for de regionale aktørene med rådgivning, informasjon og opplæring. Slik kunne andelen ferdige utstillingskonsepter fra Riksutstillinger reduseres, sier Stenslie.

– Selv om det var mange prosjekter Riksutstillinger ikke fikk realisert på grunn av manglende midler, fikk vi etter hvert stor innflytelse på samtidskunstens utvikling, sier Hope.
– Men vi har ikke inntrykk av at vi virkelig ble sett av hovedstadens institusjoner, som jo tross alt er premissgivere for det nasjonale kunstsynet. Vi ble omtalt som lettvektere fordi vi manglet de nasjonale institusjonenes fagkompetanse. Men et slikt faglig nivå basert på forskning var aldri et mål for oss. Vi utforsket heller nye utstillingsformer og medier, vi ønsket heller dialog med kunstnere i felten, og vi lot dem ta del i prosjektene.
Ifølge Stenslie må dette tilskrives at Riksutstillinger manglet en institusjon i hovedstaden:
– Vi arbeidet i distriktene, og ble ikke lagt merke til sentralt i den grad vi kanskje hadde fortjent. Vi var heller ikke flinke nok til å markedsføre oss selv. Etter løsrivelsen fra Museet for samtidskunst i 1996 holdt vi en lav profil, en holdning som preget oss i litt for lang tid. Vi skulle ha feiret oss selv i mye større grad.
Innlemmelsen av Riksutstillinger i Nasjonalmuseet for kunst ble begrunnet i den statlige Museumsreformen som skulle gjennomføres over en femårsperiode fra 2002 til 2006. Staten ønsket at nasjonalmuseet skulle ha et nasjonalt ansvar og ikke utelukkende være en institusjon i hovedstaden. I første omgang ble ikke Riksutstillinger en del av museet, men høsten 2004 ble det fattet politisk vedtak om at Riksutstillinger måtte inkluderes. Ifølge Hope skjedde dette like mye av distriktspolitiske hensyn.
– Staten lovet mer ansvar til distriktene da Nasjonalmuseet ble opprettet. Riksutstillinger har kompetansen, nettverket og kunnskapene om distrikts-Norge som Nasjonalmuseet trenger. Etter den nye modellen skal Nasjonalmuseet være et nav i det nasjonale kunstformidlingshjulet og blant annet bistå de regionale aktørene med kompetanse samt utlån av gjenstander fra nasjonal samling.
De regionale og lokale museene skal få produksjonsansvar for egne utstillinger som skal inngå i det landsdekkende nettverket, sier hun.
– Jeg frykter at de ikke makter å produsere utstillinger i like stor bredde som Riksutstillinger. Det er krevende å satse på alle tendenser som beveger seg i samtidskunsten. Med vår base i hovedstaden kunne vi fange opp de unge og uetablerte kunstnerne som jo som oftest befinner seg nettopp i hovedstaden. Det er ingen hemmelighet at hovedstadsmiljøet er viktig premissgiver for utviklingen av samtidskunsten. Vi har også en tradisjon med å invitere internasjonale kunstnere til våre utstillinger. Det er vanskelig for et museum i utkant-Norge å få oversikten over hva som til enhver tid foregår på kunstarenaen. Dette er en oppgave som krever omfattende erfaring, nettverk og kunstnersamarbeid, som Riksutstillinger har brukt år på å bygge opp. Jeg tviler på at de har apparatet til å ivareta den regionale og samtidig radikale kunstprofilen som Riksutstillinger dyrket frem de siste årene, sier Hope.
– Det heter seg at innlemmelsen av Riksutstillinger er en virksomhetsoverdragelse, noe Kirke- og kulturdepartementet definerer som en virksomhet som skal fortsette, utvides og økes. Men det hersker usikkerhet i Nasjonalmuseet om hva dette betyr. Riksutstillingers tidligere ansatte sliter med å definere seg selv innad i institusjonen. Det er heller ikke lett, siden Nasjonalmuseet også er i ferd med å bygge seg opp som institusjon. Situasjonen er nøyaktig den samme som da vi ble en del av Museet for samtidskunst i 1988. De skulle bygge seg opp samtidig som Riksutstillinger skulle bevares. Det var en vanskelig prosess, og vi ble til slutt tatt ut igjen. Det er tøft nok å etablere et nytt museum, hvem skal da holde fanen for den lille virksomheten Riksutstillinger?
Dette bringer Hope over på bemanningssituasjonen som hun også er bekymret over. Direktørstillingen var ikke med i det nye Riksutstillinger, og programsjefen og tre andre ansatte valgte å gå av før innlemmelsen.
– Disse stillingene er ikke lyst ut på nytt, noe som kan tolkes dit hen at det finnes et politisk ønske om å redusere gamle Riksutstillinger. De som er igjen er fordelt på museets avdelinger. Disse har allerede nok å gjøre, og drukner i oppgaver med å bygge opp Nasjonalmuseet. Nå som gamle Riksutstillingers ledelse er borte, er det ikke lenger noen høyt oppe i systemet som kan tale Riksutstillingers sak, sier hun.
Den økonomiske situasjonen er et annet ankepunkt:
– Da vi var under Museet for samtidskunst, sørget jeg for at budsjettpenger skulle øremerkes Riksutstillingers oppgaver. Det var slik vi greide å overleve. Dette fikk vi ikke til ved innlemmelsen. Statsbudsjettets pott går direkte til Nasjonalmuseet, og det gjenstår å se hvordan den interne fordelingen blir. Nå som ledelsen er borte, frykter jeg at ingen kjemper innad for at midlene skal gå til vandreutstillinger, sier Marith Hope.
– Jeg vet at Nasjonalmuseet ønsker å utnytte gamle Riksutstillingers energi gjennom nye og spennende vandreutstillinger. Hvis ikke, vil 52 års virksomhet være forgjeves.
© LMD Norge
Tidslinje
1953 Riksgalleriet opprettet
1988 Riksgalleriet innlemmet i Museet for samtidskunst
1992 Nytt navn Riksutstillinger
1996 Riksutstillinger utskilt som selvstendig institusjon
2005 Riksutstillinger del av det nye Nasjonalmuseet for kunst

Tall og fakta 2004:
220.033 publikum
354 turnéstopp
2.038 omvisninger
507 lærerer på kurs
31 utstillinger på turné
14 utstillinger under produksjon
433 kunstverk på turné
240 kunstnere fra 47 land
19 personer i staben
10 stillinger med kuratorer og utstillingsledere på engasjement

Kilde: årsplan 2004

(…)