Farlig samarbeidsavtale med næringslivet

«Næringslivet har interesse av å bistå land som ønsker å nå målsetningen om bærekraftig utvikling i vid forstand. Fattigdomsreduksjon bidrar til å skape stabile og sosialt integrerte markeder, samt en kjøpekraft som skaper vekst. Dette bidrar også til å øke produktiviteten og minske sosiale spenninger. Og det bidrar til å holde arbeidskraften frisk og mer dynamisk.»¹ På den måten oppmuntrer FNs generalsekretær Kofi Annan til økt samarbeid mellom verdensorganisasjonen og næringslivet.

Selv om han ikke har fått noe eksplisitt myndighet på dette området, har Kofi Annan helt siden han begynte sin første periode i 1997 arbeidet for en tilnærming til næringslivet. Den 9. februar 1998 møtte han 25 av hovedmedlemmene i Det internasjonale handelskammeret (ICC), deriblant representanter fra Coca-Cola, Goldman Sachs, McDonald's, Rio Tinto Zinc og Unilever. I september 1998 arrangerte Geneva Business Dialogue, med støtte fra ICC, en «dialog» mellom næringslivet og offentlig myndigheter, nasjonale som internasjonale. Her understreket Annan nødvendigheten av å styrke båndene mellom FN og ICC.² ICCs president Helmut Maucher, også medlem av administrasjonsrådet i Nestlé og Det europeiske rundebord av industriledere (ERT), erklærte at målet må være å «samle lederne for internasjonale selskaper og lederne for internasjonale organisasjoner, for å kanalisere entreprenørenes erfaring og ekspertise inn mot den globale økonomiens beslutningsprosesser». Blant deltakerne var også Yves-Thibault de Silguy (EU-kommissær for finans), Renato Ruggiero (generaldirektør i Verdens handelsorganisasjon, WTO), høyt plasserte representanter fra Verdensbanken, Vladimir Petrovsky (FNs visegeneraldirektør) og Rubens Ricúpero (generalsekretær i UNCTAD).
På dagsorden sto utarbeiding av felles referanserammer for at de minst utviklede landene (MUL-land) skulle kunne tiltrekke seg investeringer. Seks stater (Bangladesh, Etiopia, Madagaskar, Mali, Mosambik og Uganda) ble plukket ut til å være med i et samarbeidsprosjekt med British-American Tobacco, British Petroleum, Cargill, Coca-Cola, Daimler Chrysler, Nestlé, Novartis, Rio Tinto, Shell, Siemens og Unilever. Selskapene skal hjelpe til med å «peke på tidligere erfaringer og skissere de beste betingelsene for å skape et klima som oppmuntrer til direkte utenlandsinvesteringer.»
Man har her beveget seg langt unna FNs opprinnelige ambisjoner om å «fremme økonomisk og sosial framgang for alle folk», som det står i innledningen til FN-charteret. Denne målsetningen burde ha fungert som rettesnor for organisasjonens politikk, men i stedet har man helt fra starten konsentrert seg om diplomatiske problemer og konflikter, og nedprioritert arbeidet med utvikling og økonomiske spørsmål.
Ett eksempel: FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) kan kun komme med uforpliktende anbefalinger, og disse gjenspeiler fremfor alt en konsensus blant organisasjonens mest innflytelsesrike medlemmer. Etableringen av UNCTAD i 1964, FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO) i 1966 og FNs utviklingsprogram (UNDP) i 1970 vitnet om en begynnende refleksjon rundt en ny internasjonal økonomisk orden, men disse organisasjonene klarte ikke å definere kollektive målsetninger for utvikling.
På 80- og 90-tallet festet den nyliberale visjonen grepet, og tyngdepunktet for kollektive økonomiske og sosiale beslutninger ble sakte men sikkert flyttet over til en håndfull antall organismer som er uavhengige av FN:³ Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og WTO. FNs generalforsamling ble vingeklippet.
Under Verdens økonomiske forum i Davos i januar 1999 lanserte generalsekretæren ideen om en samarbeidsavtale mellom selskaper og FN, kalt «Global Compact». Denne frivillige avtalen skulle fremme selskapenes sosiale ansvar, og bidra til å skape en «mer bærekraftig og inkluderende global økonomi». Global Compact ble offisielt lansert i New York 26. juli 2000.
Selskapene som blir med i Global Compact forplikter seg til å etterleve 10 prinsipper, deriblant å beskytte menneskerettighetene, støtte opp om arbeidstakernes rett til å organisere seg, avskaffe tvangsarbeid og barnearbeid, fjerne diskriminering på arbeidssteder, beskytte miljøet, og bekjempe korrupsjon i alle dens former.
Men motytelsen fra FNs side er at selskapene får samarbeide med verdensorganisasjonens spesialiserte organ: Høykommissæren for menneskerettigheter, UNDP, UNIDO, FNs miljøprogram (UNEP) – og ikke minst ILO, FNs særorganisasjon for arbeidslivet. I mars 1999 avdekket en lekkasje prosjektet «Globalt fond for bærekraftig utvikling», ledet av UNDP. Prosjektet skal innebære at UNDP garanterer de deltakende selskapenes adgang til rundt 135 land. Nå er prosjektet foreløpig fortsatt på skissestadiet. Skulle en slik tankegang videreføres, kan FNs tusenårsmål (bekjempelse av fattigdom, sult og diskriminering⁴), som ble vedtatt av FNs stats- og regjeringssjefer i juli 2000, være vanskelig å oppnå. (…)